Vær lykkelig på ferja!

Denne uka gjorde vi en Reading som fikk meg til å tenke på noe som jeg lenge har ment å skrive om. I denne readingen var det en gjennomgående lykkelig og energisk tone, og mot slutten av readinga ble det klart at litt av grunnen til at mottakeren var så lykkelig og hadde så mye å se fram til, er at vedkommende har lært seg å sette pris på selv de små tingene i hverdagen og kjenne på lykken de gir.

Jeg vet det er en klisjé å sette pris på de små tingene i hverdagen, og at mindfullness skyller som en tsunami over hele verden, men personlig får jeg milde brekninger av hele ordet mindfullness og alle flosklene som kommer med det. Likevel er det så enkelt som at man kan velge å være lykkelig, og man kan velge å kjenne på den lykken man har, hver dag, hvert eneste øyeblikk. Det handler bare om å stoppe opp og lukte på blomstrene.

Ofte sier kunder til meg at de skal nyte livet når barna har flyttet hjemmefra, når de blir pensjonister eller når et eller annet er gjort eller overstått. Det gjør meg usigelig trist, for ingen av oss vet hva morgendagen bringer, eller om den kommer i det hele tatt. Det eneste vi vet og har, er det vi har her og nå. Så å ikke nyte det øyeblikket som er akkurat her akkurat nå, er bortkastet. Uansett hvor travelt man måtte ha det, eller hvor tøft livet er, er det også all verdens muligheter til å nyte det som er godt.

La meg gi et eksempel: Å nyte øyeblikket, handler om å nettopp stoppe opp, legge ned telefonen, sette jobbtankene på vent og bare være i øyeblikket. Hvis du for eksempel må ta ferja på veien til jobb: Kom deg opp og ut på dekk, kjenn på vinden, se på naturen, lukt den salte sjøen! Det spiller ingen rolle om det strålende sol eller isende kaldt. Uansett er det en opplevelse! Gi deg selv rom til å føle på den.

Eller når småbarnslivet er på sitt mest hektiske, huset ser ut som en krigssone og barna holder på å drepe hverandre, men du har laget deg en perfekt kopp kaffe. Det å unne seg å sette seg ned med den kaffekoppen mens den holder perfekt temperatur, lukke øynene og bare kjenne på smaken, mens livet raser rundt deg. Og midt i kaoset kjenne på hvor heldig du er, som er omgitt av liv og røre, kjærlighet og energi.

Situasjonene er utallige, og hver enkelt må finne sine lommer der det er mulig å kjenne på lykken. Men poenget er at lykke ikke er noe man får eller oppnår, det er noe man velger. Livet byr på mye rart, men de som er genuint lykkelige, er de som velger å være det. De som velger å ta inn alt som byr seg av gode øyeblikk, står 100% i dem og gir slipp på det de ikke kan styre. Mye er utenfor vår kontroll, men ALLE kan velge å være lykkelig, enten det er over en kaffekopp, på ridetur i skogen eller rett og slett på ferja hjem fra jobb.

Kolikkdrama på en søndagskveld

Kolikk er mange hesteeieres store frykt, og på søndag var det vår tur til å oppleve dette med en av hestene våre. Vi hadde hatt en fin dag i stallen, i strålende sol, vært ute på en liten skrittetur og kost oss med å se dyra leke på beitet tidligere på dagen, men på kvelden kom telefonen: Evas lille øyensten Genesis var blitt syk!

Det var da hestene skulle inn til kvelds at det ble klart at Genesis ikke var i form. Som de fleste hengslete toåringer er han over snittet ivrig på mat, men denne kvelden kom han inn uten å spise noe, la seg ned i boksen og forsøkte å rulle seg. Heldigvis reagerte de som tok ham inn fort, og både vi og veterinæren ble varslet.

Genesis er Evas lille øyensten. Vi har eid ham helt siden han ble født, og fra første møte, mindre enn en time etter at han ble født, har Eva vært klar på at dette er hennes hest. Vi har sosialisert og trent ham slik vi vil ha ham og det er ingen tvil om at Genesis er et familiemedlem. Så da telefonen kom om at han viste tegn på kolikk, var matmor Eva kjapp i vendingene. Vi kom oss til stallen i en fart, og der var Genesis allerede i gang med å bli skrittet rundt, godt innpakket i dekken. Det tok ikke mer enn et kjapt blikk på gullet for å være klar over at han ikke hadde det godt.

Veterinæren på vakt konstaterte at det nok dreide seg om en mild kolikk, ga smertestillende og beordret skritting og ingen mat til han ble seg selv igjen. Mer fikk hun ikke gjort, for den godeste Genesis ville ikke svelge slangen hun skulle undersøke ham med til tross for beroligende midler.

Så da sto vi der... i bitende kulde, på søndags kveld, og hadde x antall timer med skritting av syk hest foran oss. Så fort dyrlegen var dratt, snudde Eva seg til meg: "Fyr opp labbene, cowboy, for dette kan ta tid!". Nå jobber jeg MYE med kolikk på spedbarn, men med hester har jeg ikke like mye erfaring. Vi er alltid nøye med at folk ikke skal velge oss over ordinær medisinsk behandling, så akutte ting blir det mindre av, men jeg har vært borti det. Eva har imidlertid klokketro til at jeg kan fikse det meste, og det var tydelig at hun ikke skulle stå der og se på at hestegullet hennes hadde det vondt uten å gjøre noe.

fersk potetmos!

Så da var det bare å fyre opp nevene mens hesten fortsatt var groggy av det beroligende veterinæren hadde gitt ham, og se hva jeg kunne gjøre. Jeg merket med en gang at han hadde sterke magekramper og spente beina og magen for å stå imot krampene. Han likte ikke at vi rørte ham, heller, så jeg var glad for at han fortsatt var sløvet av legemidler. Jeg behandlet ham litt som jeg gjør med babyer som har kolikk, med den forskjellen at Genesis tydelig ikke hadde noen "twist" på tarmene sine, slik babyer ofte har. Derimot var han så anspent at han ikke greide å la kroppen bli bedre. Derfor healet jeg med to intensjoner: Å få ham til å slappe av og å få systemet hans til å jobbe mer og fortere. Healing virker fort på dyr, uansett størrelse, og de gir klare beskjeder når de har fått nok. Så vi gjorde tre runder med healing, avbrutt av små skritteturer.

fersk hestepotet!

Etter dette var Genesis blitt roligere, mer som seg selv og veldig trøtt. Healing gjør både folk og dyr trøtte, og nå var han drittlei av å gå rundt på ridebanen uten mål og mening. Magen hans var fortsatt oppblåst, men det ble tydelig at vi ikke kunne gjøre mer for ham der og da og han ville aller helst at vi lot ham være i fred. Så da det nærmet seg midnatt, lot vi ham få hvile i fred.

Neste morgen var det en redusert, men glad hest som møtte oss. Genesis hadde bæsjet litt, magen var mindre oppblåst og han var desperat etter mat. Selvsagt skal ikke hesten spise mye de første dagene etter kolikk, men aldri har en liten neve høy vært mer kjærkommen enn for unge Genesis denne morgenen!

Snart to døgn etter dramaet, kan vi med lettelse fastslå at Genesis er sitt gamle jeg og at det gikk bra også denne gangen. Og takk og lov for det.

Mørkredd fange i en spøkelseshistorie

Folk spør meg ofte om det ikke er skummelt å være medium. Når man ser tv-programmer der medium er med, er det ofte skumle og skremmende hendelser de opplever eller undersøker, så jeg skjønner at folk antar dette er hverdagen for et medium. Men min hverdag er overhode ikke slik. Faktisk skal jeg tilstå at jeg alltid har vært litt mørkredd. Helt til jeg begynte å utvikle evnene mine som medium. Nå er jeg ikke lenger redd for mørket, for jeg vet hva som er der ute og da trenger ikke fantasien min løpe løpsk hver gang jeg føler hårene reise seg i nakken.

Likevel: Det er jo ikke alt man ser som er like hyggelig. Den absolutte majoriteten av de som dukker opp, vil bare si hei eller fortelle meg noe de vil at sine etterlatte skal vite. Men innimellom dukker det opp folk og beskjeder jeg godt kunne vært foruten.

En av de aller ekleste historiene skjedde for noen år siden. Vi hadde ikke bodd så lenge i Norge, kona mi var gravid og livet smilte egentlig på alle fronter, men støtt og stadig så jeg en blek ungjente som bare sto der og stirret på meg. Mens hun kikket på meg, så jeg tydelig at halve hodet hennes var slått i stykker. Når slike ting dukker opp uten at jeg har bedt om det, pleier jeg bare å sende dem vekk. Det er liksom ikke så greit å ha en slik energi vandrende rundt i huset sitt, så gang på gang ba jeg henne forsvinne. Som regel forsvant hun...

...men dukket opp igjen senere. Hun kunne dukke opp hjemme hos oss, ved siden av meg i bilen, eller plutselig stå utenfor og kikke inn gjennom vinduet. Og hun var ganske insisterende. Til slutt toppet det seg da hun dukket opp på soverommet vårt om kvelden og ikke ville gå. Jeg ble ganske irritert, men kona, som er hakket mer glad i en god historie enn meg, satte seg opp, skrudde på lyset og spurte hvorfor hun var der.

Da kom hele historien: Denne jenta hadde levd hele livet sitt ikke langt fra der vi da leide hus. Hun var en vakker jente, og viste meg seg selv i 12-13-årsdalderen. Familien til denne jenta var fattige, og begge foreldrene måtte derfor jobbe på gårdene rundt om når det trengtes, og da måtte jenta følge meg og trøye seg selv mens de jobbet. Dette var helt greit, bortsett fra på en gård, der det var en gutt hun tydelig var redd for. Denne gutten var nesten voksen i fysisk forstand, men mentalt fortsatt et barn. Gutten likte den unge jenta, og selv om hun forsøkte å holde seg godt unna ham, hadde han kommet over henne mens hun lekte ved veien en dag. Han hadde forsøkt å gjøre kur til henne, jenta avvist ham og plutselig smalt det!

I tydelige bilder, viser jenta meg hvordan den eldre gutten forsøker å holde henne fast, og når hun skriker på hjelp, plukker han opp en stein i veikanten og knuser hodet hennes med den.

Bildene er sterke og følelsene jeg får enorme. Mens jeg forsøker å fordøye dette, insisterer jenta på at historien ikke er over. Hun forteller at det aldri ble klart hva som skjedde med henne, men at noen visste. Noen dekket over for odelsgutten, og sendte henne med elva, slik at hun ble funnet et annet sted enn der hun døde. Med rå bitterhet, viser hun meg at odelsguten gikk fri, selv om han aldri ble funnet i stand til å ta over gården sin og måtte passes på resten av livet.

Dette var ikke kjekke bilder å få over netthinnene like før leggetid, men så fort hun har fortalt historien sin, trekker hun seg tilbake og sier at hun ikke skal plage meg mer. "Jeg ville bare at noen skulle vite at jeg ikke døde der de fant meg," er det siste hun sier til meg, før hun forsvinner. Og det stemmer godt over ens med de få andre opplevelsene jeg har hatt av liknende art. De som har fortalt meg historien sin på denne måten, vil alltid at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Ikke fordi vi kan gjøre noe til eller ifra mht den eventuelle gjerningsmannen, men fordi de vil at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Og det er vel ikke for mye forlangt, når man får et dramatisk endelikt? Så får man bare være fornøyd med at man ikke er mørkredd lenger ;-)

Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

Møt Genesis -stallens lille/store koseklump

I serien der vi presenterer familiens firbeinte venner, er vi i dag kommet til Genesis, mors lille, store øyensten. Genesis er født i vårt eie, og er et ekte kjærlighetsbarn (også kjent som resultat av en tjuvparring). Med en langbeint varmblodstraver til mamma og en svær muskelbunt av en kaldblodstraver til pappa, var det aldri noen tvil om at Genesis ville bli en stor kar, men som toåring er han allerede en flott og høyreist herre.

Fordelen med å eie en hest fra fødselen av, er han i alle fall er godt vant med oss og våre vaner. Allerede i løpet av hans første levetime, var Eva inne i boksen og hjalp ham på beina. Siden han var litt svak etter fødselen, hjalp vi ham til å få i seg den viktige råmelka med en av barnas tåteflasker, og siden har Genesis vært helt ok med all håndtering. Fra første stund har han fint latt seg leie av både voksne og barn og det finnes ikke en mer sosial skapning under månen!

Hvordan Genesis blir seende ut som voksen, er vi ikke sikre på enda. Han vokser fortsatt mye, og ser ut som en typisk unghest for øyeblikket. Men det som er tydelig, er at han har fått det gode lynnet til begge foreldrene. Genesis er rolig, snill og tillitsfull, skjønner når han må være forsiktig fordi det er små mennesker rundt ham og er med på alt du ber ham om. Det var en og annen som hevet et øyenbryn når vi lot seksåringen vår leie ham som halvannet år gammel hingst rundt omkring, men Genesis elsker folk og er veldig trygg på det som skjer rundt ham. Men han er ikke kjapp.

Nå er vi godt i gang med å forberede ham på innridning. Genesis er allerede godt vant til å gå med sal på, han er tømmekjørt mye, men er litt redd vogna, så vi tar det med ro med den biten. Det er imidlertid ingen tvil om at dette blir en herlig hest å ri på, så mamma'n i huset teller ned hver dag til hun kan sette seg på den lille gullklumpen sin.


Når jeg snakker med Genesis, er det første som faller meg inn at denne fyren er "dum og deilig". Han liker alle og alle liker ham. Han er litt som quarterbacken i en amerikansk high School-film: Han er kjekk, velbygd og rask, men ikke skapt for akademiske utfordringer. Tenkingen overlater vi til andre! Han har ingen store tanker om tilværelsen sin: Alt han kjenner til er et liv med omsorg og mat og lek, og det er det han liker. Han har ingen bekymringer! De andre hestene liker ham, han liker dem og livet er en lek. Han vet at Timon setter ham høyt, og synes det er helt naturlig. "Bare se på meg! Jeg har lange bein og er en stilig fyr, selvsagt vil han være kompisen min!".

Å lære Genesis ting, vil ta litt tid, for han er ingen hjernekirurg. Ting må gjentas og gjentas og gjentas til det sitter, og likevel kan han bli forundret over det vi ber ham om. Så her kan vi bli nødt til å vise tålmodighet. Han er en type som vil like rideturer. I sitt eget hode ser han seg selv som en potensiell dressurhest også, men det kjennes som om han mangler hjernekapasitet og koordinasjon til det. Det er nok mer det at han liker tanken på at folk ser på ham. Det eneste jeg plukker opp som en fysisk utfordring for ham, er han trenger å bygge muskler, ellers vil kroppen hans virke ubalansert.

Framover skal vi følge arbeidet med Mr Dum & Deilig på bloggen :-)

Jobbe med hjelperne: Stol på intuisjonen!

Mange av dem som skriver til oss, er ute etter tips til hvordan de kan jobbe med hjelperne sine eller finne ut hvem hjelperne er. Siden dette er noe som ser ut til å oppta mange, har jeg lovet å skrive en serie bloggposter om dette temaet. Disse postene kan leses, som alle andre, bare fordi temaet er interessant, eller man kan velge å jobbe med tingene vi foreslår her, og ta det som et lite kurs i egenutvikling. Det er helt opp til hver enkelt!


Noe av det første vi gjør på alle kursene mine, er å jobbe med intuisjonen vår!

Intuisjon har et urettferdig dårlig rykte, og blir ofte avfeid som ubegrunnede følelser, men det er også voksende akademisk aksept for at det vi kaller intuisjon er basert på oppsamlet informasjon som det ubevisste har samlet seg opp. Uansett: Dette er det beste stedet å begynne hvis man vil utvikle sin egen evne til å kommunisere med den andre siden, synske evner eller kommunisere med åndelige hjelpere.

Alle har kjent på sin egen intuisjon på ulike tidspunkt. Noen følger den mer enn andre, men min erfaring er at jo mer du lytter til intuisjonen din, jo sterkere blir den og jo lettere blir det for hjelperne dine å lede deg i riktig retning. Den enkleste testen på hvorvidt du baserer valgene dine på intuisjon eller ikke, er å stille deg selv følgende spørsmål: Hva sier magefølelsen min om dette? Hverdagen vår programmerer oss til å spørre hodet til råds når vi skal ta et valg. Da baserer vi valget på det vi vet og rasjonalitet. Men spør vi magefølelsen, får vi det svaret vi føler er riktig, det svaret vi kanskje ikke kan forsvare rasjonelt sett, men som kjennes riktig. Venner man seg til å følge magefølelsen og gjøre det som føles rett, vil også følelsen som guider oss bli sterkere og tydeligere. Og valgene våre vil føles mye mer rett.

Mange som har jobbet med dette over en tid, forteller at de begynner å føle seg mye mer hele og kjenner en større ro over de valgene de tar. Mange opplever også at de da i større grad opplever at muligheter dukker opp som forsterker følelsen av at de tok riktig valg.

Det er også så enkelt som at denne intuisjonen er grunnlaget for alt jeg gjør, som healing, mediumskap og synsk arbeide. Alt begynner med å styrke og lytte til intuisjonen.

Så, hvor begynner man med å styrke intuisjonen sin? Jo, det er faktisk så enkelt som at man konsekvent bruker magefølelsen. Så dersom du ønsker å jobbe med intuisjonen din, skal du over den neste uken prøve å basere valgene dine KUN på magefølelse. Alt fra de små valgene (skal jeg ha mørke eller lyse sokker på meg i dag?) til de større (skal jeg ta denne jobben eller ikke?) skal avgjøres ved å følge følelsene. Hva føler du er rett for deg? Hva forteller magefølelsen din deg om denne situasjonen?

Det kan være vanskelig, men det kan også vøre befriende og gøy! Lykke til!

I begravelse med et medium

Innimellom gir livet med en healer noen litt uvanlige opplevelser. Familien vår opplever stadig litt underlige dimensjoner av hverdagslige ting, og situasjoner der far plutselig har en helt annet opplevelse enn resten av gjengen.

Noe av det rareste, var kanskje første gang Eva og jeg gikk sammen i en begravelse. For meg er begravelser veldig spesielle opplevelser, og ikke udelt triste, men jeg tror ikke vi hadde snakket om dette før. Eva er sterkt involvert i det jeg driver med, men av en eller annen grunn hadde via altså ikke snakket om begravelser, og derfor så jeg at hun skvatt til da jeg lente meg over til henne og hvisket av avdøde sto like ved siden av henne. Eva så bokstavlig talt ut som om hun hadde sett et spøkelse, enda hun ikke ser noe av det jeg ser.

Den gangen var det et familiemedlem av Eva vi fulgte til graven, og de nærmeste fant stor trøst i å vite at deres kjære hadde vært der, hørt alle de fine tingene som ble satt og følt seg stolt over begravelsen sin. Men det er naturligvis ikke alle som vil være like åpne for slik innsikt midt i sorgen.

Det er som oftest veldig fint å se hvor stor pris den avdøde setter på begravelsen sin. Å se rommet fylles av dem man har satt pris på og delt livet med, høre de fine minnene de etterlatte vil bære med seg og se deres reaksjoner på din bortgang, er en mektig opplevelse. Dersom dødsfallet har vært plutselig og dramatisk, er det naturligvis noe vanskeligere også for den som har gått bort, men min erfaring er at de alltid kommer til begravelsen med god støtte fra den andre siden. Familie og venner som allerede er gått bort, tar seg av den avdøde og hjelper vedkommende å finne seg til rette på den andre siden. Og derfor er de også med i begravelsen.

Selvsagt er begravelser triste også for meg. Og det skal de være. Vi er der for å si farvel til noen på denne siden, og det skal være trist. Samtidig opplever jeg at den avdøde ALLTID er der. Og det er vel ikke så rart? Ville ikke du vært der, hvis du kunne? Og de kommer aldri alene. Uansett hvor full eller tom kirka er, er det alltid en masse folk på den andre sida der også. Og de er der for å støtte den avdøde. For den avdøde, er det også en trist dag. Han eller hun skal si ha det til oss som er igjen på denne sida, og det er de andre døde der for å støtte vedkommende i, men samtidig er det en feiring for dem, fordi vedkommende nå er kommet over til dem.

Begravelser er alltid høytidelige. Sorg er høytidelig og i tillegg til de som er direkte berørt av bortgangen, er det alle dem som er kommet for å vise sin respekt for dem som har mistet noen. Men likevel kommer det alltid noen element av humor også. Noen ganger kan dette føles upassende, men det er også den mest normale reaksjonen i verden. Minnene om den avdøde vil jo i de fleste tilfeller få deg til å le eller smile. Og når disse episodene oppstår, ler den avdøde med oss.

Mange etterlatte synes det er godt når begravelsen er over. Det er som om man setter et punktum ved begravelsen og etter den kan få lov til å gå litt videre. Akkurat likens er det på den andre siden. Den avdøde må også gjennom begravelsen si farvel. Det er vedkommendes avslutning på det jordiske livet og begynnelsen på en ny tilværelse uten kroppen. De som er med den avdøde på den andre siden, er der for å "bære" vedkommende gjennom begravelsen, men når den er overstått, blir det forventet at man går videre i sin nyt tilværelse.

Så neste gang du går i en begravelse, kan du ha dette i bakhodet. Og når du kjenner behov for å le: Le hjertelig, og vit at du ler MED den avdøde.

-Finner jeg kjærligheten?

Nå på begynnelsen av året, er det høysesong for  gjøre readinger for folk. Det nye året er en frisk start og en mulighet til å mentalt legge ting bak seg og se lyst på framtida, og mange ønsker å vite litt om det året som ligger foran dem. Siden mange av kundene mine er flinke til å bruke readingene mine, og tar tak i ting de ikke liker, er dette arbeid jeg synes er veldig kjekt.

Men når man skriver mange readinger på kort tid, er det enkelte spørsmål som går igjen oftere enn andre (det er jo naturlig, enkelte ting er viktigere for oss mennesker enn andre ting). Og jammen har jeg ikke merket meg at det er enkelte svar som kommer oftere enn andre også. La meg forklare:

Veldig mange lurer på om de noen sinne vil finne kjærligheten. Og det skjønner jeg godt. Lever man alene er det naturlig å lure på det, og jeg tror alle som har vært alene over litt tid kjenner på at det er grenser for hvor mange frosker man kan kysse før en prins bør materialisere seg. Mennesket er nå en gang flokkdyr, og alle trenger å kjenne at man hører til et sted, at man har sin egen lille flokk. Men det er som er interessant i denne sammenhengen, er ikke det at mange lurer på dette, men det at veldig mange får svar som ligner på hverandre.

Flere ganger i uka, skriver vi nemlig til folk som får til svar at "jeg ser en langvarig partner for deg, men jeg tror ikke dere bor sammen. Jeg ser dere gjøre mye sammen, reise sammen, dele opplevelser og være hverandres partner. Men dere beholder hver deres bolig, og jeg ser dere også gjøre ting separat med deres respektive familier." Mange blir naturligvis litt skuffet over dette svaret, men etter å ha gitt MANGE slike readinger, har vi begynt å reflektere litt over det og sammenligne den trenden vi ser i readingene med det vi ser rundt oss i samfunnet. Og det stemmer over ens. Mange opplever samlivsbrudd, fulgt av noen kortere forhold, mens man igjen finner balansen i en ny tilværelse. Så vokser barna opp og greier seg selv, man får mer fritid og frihet, og ønsker kanskje å dele den med noen. Samtidig har man allerede gått igjennom et samlivsbrudd, måttet starte på nytt og ønsker ikke å gjøre det igjen. Dermed oppstår nye samlivsformer.

Vi skal ikke mange åra bakover i tid før kvinner var totalt avhengige av å "ha en mann". De færreste kvinner for et par generasjoner siden tjente nok til å forsørge seg og sitte på egen eiendom. Dermed holdt kanskje ekteskap som ikke ville overlevd i den hverdagen vi lever nå. Men i dag er ting annerledes. Ingen MÅ ha en partner for å leve et fullverdig liv. Ingen MÅ bli i et forhold som ikke gir dem noe. Dermed får vi flere samlivsbrudd, men også flere muligheter til lykke.

Mange drømmer om "lykkelig i alle sine dager". Men de som virkelig lever sammen til døden skiller dem ad, vil kunne fortelle at dagene heller ikke for dem alltid er bare lykkelige. Samliv og lykke handler om valg, som alt annet. Og med det samfunnet vi har i dag, er det kanskje ikke slik at EN partner vil kunne gjøre deg lykkelig hele livet? Folk vokser og endrer seg hele tida, og det som gjorde deg lykkelig for femten år siden, er neppe det samme som gjør deg lykkelig i dag. Noen ganger vokser par i samme retning, noen ganger i ulike.

Det jeg tror blir poenget med dette bloggposten, er en ting som også går igjen i disse readingene: "Jeg ser dere ikke bo sammen permanent, men dere tilbringer mye tid sammen, og dere gjør hverandre lykkelige." Og det er det som er viktig, er det ikke? Å være lykkelig og tilfreds. Så spiller det kanskje mindre rolle om man deler postkasse eller ikke...?

Møt Timon -stallens lille grinebiter

 For å følge opp litt interessen for det jeg driver med i stallen, tenkte vi å presentere dere litt for de skapningene som utgjør de firbeinte familiemedlemmene våre. Og først ut er Timon, den litt reserverte sportsponnien vår.

For dem som ikke er helt inne i terminologien, er "sportsponni" et fint ord for en ponni som er en krysning mellom to ulike raser, eller som i Timons tilfelle, flere raser. Timon kom til oss på slutten av sommeren 2017 og er liksom barnas hest. Siden også de små i familien i ivrige i stallen, så vi etter en kompis som var voksen, stabil og samtidig var nok til at barna kunne føle seg trygge med å ri ham, og Timon traff blink på alle punkter.

Bakgrunnen til Timon er litt uoversiktlig. På sine snart femten år har han bodd en rekke steder og skal visst nok ikke ha hatt det så bra alle stedene. Likevel er han er en herlig fyr som er lett å håndtere, fin med barna og lav på rang i flokken. Og da han kom til oss, fant han øyeblikkelig sin plass i flokken.

Etter at han hadde vært her en stund, merket vi imidlertid at han begynte å virke rastløs og irritert. Ørene lå flatt bakover så fort vi nærmet oss boksdøra og selv om han aldri har forsøkt å bite eller sparke, oppfører han ser irritert og grinete når vi kommer inn til ham. Så fort han er salet opp eller spent for vogna, er det imidlertid bare lykke å spore.

Så over frokosten en dag, bestemte vi oss for å ta en liten "prat". I begynnelsen trakk han seg unna, svarte kort og grinete og virket som en sur tenåring. Noe av det første han gjorde helt klart, var at han ikke brydde seg nevneverdig om noen av oss på to bein, han liker nemlig bare Genesis (en av de andre hestene i stallen). Hadde det vært opp til ham, skulle det vært bare han og Genesis i verden...

Etter hvert slutter han imidlertid å trekke seg fysisk unna meg mens jeg forsøker å lese ham. Han lar meg ta på ham mens han spiser av høyet sitt og slutter å legge ørene til meg. Vi prater litt videre, men mest av alt forsøker jeg å lese personligheten hans: Det er tydelig at Timon er en hest som trenger å brukes. Slik bekrefter han mistanken vår om at noe av den sure oppførselen er rastløshet. Jeg ser en hest som trenger å få brukt ikke bare kroppen, men også hodet sitt, og som gjerne kan presses litt. Han er en type som kunne blitt god i mange ting, men han kjeder seg lett på ridebanen, så han har nok mer potensiale på tur eller foran vogna. Jeg ser også at han trenger en fast hånd, men samtidig mye ros. Han er veldig opptatt av nevnte Genesis, som bare er en dust på to år og ikke burde ha så høy en stjerne hos en eldre "onkel", og jeg får et klart inntrykk av at Timon ville elske en skikkelig tøff treningsøkt, for så å komme inn i stallen og skryte/klage litt til Genesis.

Siden han har hatt mange eiere og personer å forholde seg til, er han litt reservert til oss på to bein og later som om han ikke bryr seg nevneverdig om oss. Men jeg plukker tydelig opp at han egentlig ønsker seg en fast person som er hans menneske i denne verden.

Genesis og Timon er litt like å se på, men Genesis er i en alder av to år allerede mye større enn Timon, og kanskje stikker det litt at den lille jyplingen holder på å vokse ifra ham, for jeg plukker tydelig opp at han gjerne vil ha noe å konsentrere seg om, noe han kunne bli skikkelig flink til. Han viser meg nemlig at han kaster på hodet til Genesis og sier "Du har kanskje de lengste beina på Ålvundeidet, men jeg kan løpe skikkelig fort på tur!".

Så da vet vi hva vi har å jobbe med framover. Med to andre "prosjekthester" i stallen, må vi se om vi kan finne en oppgave Timon kan bli superflink på ;-)

Åndelige hjelpere -hva gjør vi med dem?

Siden jeg kom til Norge har jeg blitt overrasket over hvor godt kjent folk er med konseptet hjelpere. Nesten alle jeg snakker med vil gjerne vite hvem hjelperne deres er og hvordan de kan jobbe med dem. Derfor har jeg både skrevet bok om temaet og holdt utallige kurs for å hjelpe folk å få kontakt med hjelperne sine.

Og la oss bare få klart opp i en ting med en gang: ALLE har hjelpere. Enten du anerkjenner dem og forsøker å samarbeide med dem, eller nekter for deres eksistens, så er de der og gjør jobben sin så godt de kan uten at du merker det fjerneste til dem.

I det siste er det imidlertid en ting jeg har blitt gjort klar over, som er en ulempe med at alle vil vite hvem hjelperen sin er. Og det er ikke arbeidet det medfører for meg med å finne hjelperne -jeg er mer enn glad over å kunne introdusere noen for hjelperen sin- men det at det er som et slag i ansiktet for hjelperne når man gjerne vil vite alt om dem, men etterpå ikke gjør en døyt for å jobbe med dem. Nå vet jeg at det ikke er like enkelt for alle andre som det er for oss som har utviklet evnene våre som medium. Kona mi kjefter og smeller stadig om at "det er lett for deg å si, det, som bare kan skru på evnene sine og spørre!". Men selv den avskrudde bokormen på Håshjellan har måttet innrømme at det er fullt mulig å jobbe med hjelperne sine uten å kunne snakke med de døde i normal samtaleform.

Derfor skal vi framover legge ut noen bloggposter med enkle tips og øvelser som kan hjelpe en med å styrke intuisjonen sin og jobbe med hjelperne sine. Dette er enkle ting som alle kan gjøre, en trenger ingen bakgrunnskunnskap.

Det første en må gjøre, er å faktisk bestemme seg for at dette er noe man vil jobbe med. Bestemme seg for at man vil ha hjelp og at man er åpen for at disse folka på den andre sida faktisk kan hjelpe deg. Det innebærer naturligvis at man må vise litt tillit til konseptet med at det finnes hjelpere der ute som vil oss vel. Du trenger ikke å være overbevist om dette, men du må være villig til å tro at det kan fungere.

Grunnleggende i dette arbeidet med hjelperne, er tillit. Og for at man skal kunne stole på at det man føler eller fanger opp faktisk kommer fra hjelperne sine, er det naturlig å ønske bevis eller bekreftelse på at de er der. Jeg trenger i alle fall bekreftelser i flertall før jeg er villig til å tro på noe som helst. Og hvis du er en av dem som kunne tenke seg å jobbe med hjelperne sine, så m\følg med nå: Den enkleste måten å begynne dette arbeidet, er, tro det eller ei, å skrive. Jepp, du leste riktig: Du skal skrive til hjelperne dine. Ikke på epost eller pc, men med god, gammeldags penn/blyant på papir. Det trenger ikke være langt, og du skal ikke beskrive hele problemet ditt på denne lappen. Alt du trenger å skrive, er at du er der, at du er interessert i å samarbeide med dem, at du ønsker deres hjelp og trenger en bekreftelse på at de faktisk er der.

Så er det bare å vente.

Nå må vi passe på å ikke være dramatiske, her. Svaret du vil få, kommer ikke i form av dansende enhjørninger eller fyrverkeri som staver ut svaret på det du lurer på. Men forsøk å være lydhør for det som skjer rundt deg. Svaret vi sannsynligvis komme i form av en mulighet som dukker opp, noen som spør deg om noe, som igjen får deg til å tenke på noe som burde vært opplagt for deg før eller noe tilsynelatende tilfeldig som setter i gang en tankerekke. Kommunikasjonen med hjelperne våre er hårfin og vil som regel komme i form av tanker. Så hvis løsningen på et problem plutselig dukker opp i hodet ditt, vær åpen for at du kan ha fått hjelp med å komme på den.

Dette er i alle fall en begynnelse. Prøv det, så skal vi komme med flere tips etter hvert!

På jakt -igjen!

I dag skulle jeg skrive en blogg om åndelige hjelpere. Bare slik at dere ikke glemmer det andre jeg holder på med fordi om jeg har funnet min indre hestejente.

Men i stedet er dagen brukt på hestejakt. Egentlig skulle jeg jo ha hentet min nye hest i går, en nydelig kaldblodstraver i rekonvalesens fra gaffelbåndskade. Men så ble det ikke slik. Og det har jeg deppet litt over hele uka. Hodet mitt var så innstilt på den hesten at det å begynne å lete på nytt, var litt tungt.

Likevel har vi brettet opp ermene, trålt finn og facebook og sendt meldinger i hytt og gevær. Det er jo mange hester til salgs til enhver tid, og nesten uansett hvilke kriterier du har, er det mange, mange å velge i. Men det skal jo helst føles rett også. Personlighetene må stemme og det må være noe, kall det gjerne x-faktoren, som gjør at du kjenner at "denne hesten har jeg lyst på".

I dag har vi vært og hilst på en nydelig kaldblodsdame, og jeg fikk brukt evnene mine litt. Det skal sies at det er jo nyttig å være healer/medium når man skal handle hest, for jeg får MYE informasjon om hesten bare ved å stryke hendene mine litt over den.  Og i dag var det fascinerende å se hvordan det jeg plukket opp stemte overens med det eier fortalte til kona mens jeg fokuserte på hesten.

Det er rart å forklare hvordan det skjer, men når jeg møter en hest for første gang, er det akkurat som når man møter mennesker, bare mer avslappet. Fordi jeg snakker med dem uten ord, er det veldig direkte og uten at noen av oss spiller en rolle eller reserverer seg. All kommunikasjonen foregår inni hodet mitt, så for dem som er der, ser det nok bare ut som om jeg er veldig konsentrert om å stryke på denne hesten. Ofte vil jeg i slike sammenhenger plukke opp humoren deres for eksempel. Ja, du leste riktig: Hester har ofte god humoristisk sans. I dag ble det ikke tid til det, for alt handlet om å finne ut mest mulig om denne hesten, men det er kjekt å møte hesten, kjenne på personligheten og få bekreftet det jeg plukker opp av det eieren sier. Det gjør det lettere å ta en av avgjørelse om dette er hesten for meg også. Jeg vet i alle fall mer om hesten nå enn jeg gjorde før besøket.

Så får vi se om dette er hesten for meg... eller om jakten fortsetter. En ting er i alle fall sikkert: Boksen er tom og det klør i fingrene etter å fylle den med noen hundre kilo hest :-)

PS. Jeg lover at bloggen om hjelpere skal komme i morra :-)

Healing av hest

Det blir mye hest fra oss om dagen, men siden sist har vi fått en del henvendelser om healing av hest, så vi tenkte vi skulle skrive litt om det her. Kort fortalt er det med hester som med mennesker: Jeg kan gi dem healing for konkrete lidelser/skader/sykdommer, og jeg kan snakke med dem/gjøre en reading på dem, noe som er spesielt praktisk hvis man har en hest med adferdsmessige utfordringer.

Mye av healingen jeg gjør på hester, dreier seg om helbredelse av skader. Akkurat som når jeg jobber med mennesker, understreker jeg at jeg IKKE vil at noen unnlater å søke medisinsk hjelp fra veterinær eller andre fagfolk, men healingen kan ofte hjelpe med å gjøre helbredelsesperioden kortere og styrke det skadede området videre. I tillegg kan jeg ta bort eller lindre smerter.

Alle som har holdt på litt med hest, vet at de to største utfordringene deres ligger i bein og fordøyelse. Fordøyelse er noe jeg har jobbet MYE med på mennesker, og der effekten er umiddelbar. Dette fungerer også godt på hest. Når det gjelder bein, er det selvsagt et hav av skader og problemer som kan oppstå, men med de aller fleste kan healing gjøre rekonvalesensen både kortere og mer komfortabel. I tillegg kan healing virke forebyggende, ved å styrke svake eller utsatte deler av hestens bein og gjøre dem mindre sårbare for at skaden skal gjenta seg.

Når det gjelder readinger, har jeg gjort det både på hester med adferdsproblemer og hester som konkurrerer på høyt nivå i ulike grener. Hvis en hest viser tydelige endringer i oppførselen sin, nekter å gjøre noe eller lager problemer ut av noe den har gjort tidligere, kan det være greit med en prat. Ofte mistenker kanskje eieren hva som er galt, men det er greit å få ord på det. Slik kan en reading gjøre det lettere å bryte de dårlige mønstrene og jobbe rundt problemet for å løse det. Med hester som konkurrerer på høyt nivå er det også avgjørende at den mentale helsen er like sterk som den fysiske. Hvis en hest ikke presterer så bra som den kan eller bør, kan det dreie seg om små justeringer i kommunikasjonen mellom hest og menneske, endringer i treningsopplegg eller andre rutiner. Og der er en reading gull verdt. Readingen er et godt verktøy for alle som vil forstå og jobbe bedre med hesten sin, uansett hvilket nivå man har på hesteholdet sitt. Det kan også by på en god bekreftelse av det man driver med og bringer hest og eier nærmere hverandre.

Rent praktisk, jobber jeg med hester likens som med mennesker. Den eneste forskjellen, er at mens jeg kan gi et menneske healing eller en Reading over avstand uten å ha sett vedkommende før, må jeg med hester møte dem i alle fall en gang for å jobbe med dem. Har jeg først hatt hendene mine på hesten en gang, kan jeg lett følge opp over avstand, men det er helt nødvendig å møte dyret en gang først.

Framover skal dere få bli kjent med hestene våre og hvordan vi har brukt og bruker disse teknikkene til å jobbe med dem. Og er det noen der ute som tenker at dere har en god case for meg, er det bare å ta kontakt.

-Hva skal jeg spørre om? 5 tips til en god reading

This is Pasta, he is not psychic

Begynnelsen av et nytt år, er alltid en travel tid for den som skriver readinger. Nytt år betyr nye muligheter og mange lurer på hva som ligger i korta for året som kommer. Det er artig å skrive readinger om året som kommer, men når man skriver mange readinger etter hverandre, blir det tydelig at det er spørsmål og bestillinger som gir bedre readinger enn andre. Her kommer mine fem tips til den som skal bestille en reading:

1. Ikke vær sjenert! Tro meg, vi har hørt alt før. Det finnes ikke et eneste spørsmål eller en situasjon som vil overraske oss lenger, og jo mer konkret spørsmålet ditt er, jo mer konkret vil svaret vårt være. Hvis det er noe du lurer på, så spør! Dette er din reading, ditt liv og du får mer ut av den dersom du virkelig spør om det du lurer på. Vi dømmer ikke verken spørsmålene dine eller det du gjør, vi bare forteller hva vi ser komme din vei. Og tro det eller ei: De rareste spørsmålene er ofte de beste!
2. Ikke anta at vi vet hva du lurer på! Joda, jeg er synsk, men hvis du ikke spør om det du lurer på, kan jeg ikke love at jeg svarer på det, heller. Det samme gjelder dersom du spør på en veldig kryptisk måte. "Hva ser du rundt problemet mitt?" kan for eksempel gi en hel rekke svar, for jeg vil da gi det svaret som dukker opp til meg først, og det kan handle om et helt annet problem enn det du tenker på. Er det en spesifikk situasjon du lurer på utfallet av, hjelper det for eksempel om du beskriver den litt detaljert. Ikke fordi jeg ikke kan lese situasjonen ellers, men da vil jeg se nøyaktig etter det du lurer på, og kunne plukke opp om det er en forskjell mellom hvordan du opplever situasjonen og opplevelsen til de andre involverte.
3. Ikke spør hvis du ikke vil vite! Når du først vet noe, kan du ikke ta bort det du vet igjen. Og det er ikke alt man vil vite. For eksempel er det mange som spør om helse og bare antar at svaret vil være positivt. Men hva gjør du hvis det kommer opp noe i readingen som du ikke egentlig vil vite? Jeg forteller ikke folk at de skal dø, det er ikke etisk riktig. Men hvis det lurer alvorlig sykdom på horisonten, vil du vite det? Vi er alle forskjellige, og takler ting ulikt, men tenk deg om før du spør om noe. Jeg svarer ærlig, uansett hva jeg ser, så tenk litt på hva du faktisk VIL vite.
4. Ingen konkrete spørsmål? Gi oss tema! Det er ofte slik at man vil ha en reading uten at det er noen spesielle ting man lurer på. Da kan det være nyttig for oss om du lister opp noen områder av livet du er mer nysgjerrig på enn andre. Det er for eksempel ikke så interessant om jeg skriver en A4-side om jobben din, hvis du er mer interessert i kjærlighetslivet eller reiser du skal gjøre i året som kommer.
5. Bruk readingen! Når du har fått den: Bruk readingen for det den er verdt! En skriftlig reading er et veldig nyttig verktøy, ettersom du kan ta den fram igjen og igjen og lese den med nye øyne etter hvert som ting endrer seg. Flere av mine faste kunder henviser til tidligere readinger jeg har gjort for dem når de bestiller en ny, og det gjør meg glad, for det viser at de bruker readingene som et verktøy i sin egen utvikling og det er akkurat slik jeg håper de skal brukes. Hvis man bruker readingen til å veilede seg videre, kan man både forsterke de utfallene man ønsker og endre ting man ikke er så interessert i at skal skje.

Avslutningsvis vil jeg også si at dersom du bestiller en reading på en veldig spesifikk situasjon og ønsker å ha den gjort innen et visst tidspunkt, er det bare å opplyse om det. Ofte kan vi snu om litt på dagene våre og gjøre ting fortere dersom vi vet at det haster. Håper dette har vært nyttige innspill. Nå regner jeg med det blir mange superkonkrete readingforespørsler framover ;-)

Healermannen har fått hestedilla

Det hadde du kanskje ikke trodd? At Simon i en alder av 45 er blitt hestegal som en fjorten år gammel jente!?!

Ok, det er kanskje ikke så ille som med tenåringsjenter, men hestebasillen har definitivt fått godt tak i familien Gikling-Milton-Jones. Kona har vært hestegal i over tretti år, og greide fort å smitte barna med samme dille. Så hva gjør far i huset da? Jo, han kan enten innfinne seg med at han må ta sin del av stalljobben lettere motvillig, eller han kan skaffe seg hest selv.

Derfor ble jeg høsten 2017 hesteeier for første gang.

Akkurat det ble et kort kapittel pga helsa til den gamle gampen jeg prøvde meg på, men det var lærerikt og ga definitivt mersmak.

Så per i dag venter jeg på å hente min nye hest. Da teller familiens firbeinte medlemmer intet mindre enn tre hester, to kaniner og en hund!  Det er ikke verst!


På bildet her poserer jeg med konas gamp, den toårige koseklumpen Genesis.

Og har man først hestedilla, er det naturlig at man ønsker å kombinere interessen med det man er god på. Jeg har healet hester i mange år, og synes det er veldig spennende å jobbe med de store dyra. Hester er fantastiske dyr, men både fordøyelsessystemet og beina deres er fulle av utfordringer, så det er mye å utforske. Jeg har healet alt mulig fra akutte skader til slitasje og sykdom. I tillegg til at jeg "snakker" med hester som har diverse utfordringer og gjør readinger av hester for eierne deres. Alt dette skal jeg nå forsøke å skrive litt om her på bloggen, innimellom readinger og healing på tobeinte kunder.

For oss som familie er stallen ikke bare en stressfri oase, men en mulighet til å komme seg ut og gjøre noe fysisk, noe som får alle andre bekymringer til å forsvinne og senker blodtrykket betraktelig. I tillegg er det fantastisk å dele en interesse med hele familien.

Framover skal vi fortelle litt om de ulike hestene våre, og følge dem litt i sin utvikling hos oss. Hest er best!