Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)