Kolikkdrama på en søndagskveld

Kolikk er mange hesteeieres store frykt, og på søndag var det vår tur til å oppleve dette med en av hestene våre. Vi hadde hatt en fin dag i stallen, i strålende sol, vært ute på en liten skrittetur og kost oss med å se dyra leke på beitet tidligere på dagen, men på kvelden kom telefonen: Evas lille øyensten Genesis var blitt syk!

Det var da hestene skulle inn til kvelds at det ble klart at Genesis ikke var i form. Som de fleste hengslete toåringer er han over snittet ivrig på mat, men denne kvelden kom han inn uten å spise noe, la seg ned i boksen og forsøkte å rulle seg. Heldigvis reagerte de som tok ham inn fort, og både vi og veterinæren ble varslet.

Genesis er Evas lille øyensten. Vi har eid ham helt siden han ble født, og fra første møte, mindre enn en time etter at han ble født, har Eva vært klar på at dette er hennes hest. Vi har sosialisert og trent ham slik vi vil ha ham og det er ingen tvil om at Genesis er et familiemedlem. Så da telefonen kom om at han viste tegn på kolikk, var matmor Eva kjapp i vendingene. Vi kom oss til stallen i en fart, og der var Genesis allerede i gang med å bli skrittet rundt, godt innpakket i dekken. Det tok ikke mer enn et kjapt blikk på gullet for å være klar over at han ikke hadde det godt.

Veterinæren på vakt konstaterte at det nok dreide seg om en mild kolikk, ga smertestillende og beordret skritting og ingen mat til han ble seg selv igjen. Mer fikk hun ikke gjort, for den godeste Genesis ville ikke svelge slangen hun skulle undersøke ham med til tross for beroligende midler.

Så da sto vi der... i bitende kulde, på søndags kveld, og hadde x antall timer med skritting av syk hest foran oss. Så fort dyrlegen var dratt, snudde Eva seg til meg: "Fyr opp labbene, cowboy, for dette kan ta tid!". Nå jobber jeg MYE med kolikk på spedbarn, men med hester har jeg ikke like mye erfaring. Vi er alltid nøye med at folk ikke skal velge oss over ordinær medisinsk behandling, så akutte ting blir det mindre av, men jeg har vært borti det. Eva har imidlertid klokketro til at jeg kan fikse det meste, og det var tydelig at hun ikke skulle stå der og se på at hestegullet hennes hadde det vondt uten å gjøre noe.

fersk potetmos!

Så da var det bare å fyre opp nevene mens hesten fortsatt var groggy av det beroligende veterinæren hadde gitt ham, og se hva jeg kunne gjøre. Jeg merket med en gang at han hadde sterke magekramper og spente beina og magen for å stå imot krampene. Han likte ikke at vi rørte ham, heller, så jeg var glad for at han fortsatt var sløvet av legemidler. Jeg behandlet ham litt som jeg gjør med babyer som har kolikk, med den forskjellen at Genesis tydelig ikke hadde noen "twist" på tarmene sine, slik babyer ofte har. Derimot var han så anspent at han ikke greide å la kroppen bli bedre. Derfor healet jeg med to intensjoner: Å få ham til å slappe av og å få systemet hans til å jobbe mer og fortere. Healing virker fort på dyr, uansett størrelse, og de gir klare beskjeder når de har fått nok. Så vi gjorde tre runder med healing, avbrutt av små skritteturer.

fersk hestepotet!

Etter dette var Genesis blitt roligere, mer som seg selv og veldig trøtt. Healing gjør både folk og dyr trøtte, og nå var han drittlei av å gå rundt på ridebanen uten mål og mening. Magen hans var fortsatt oppblåst, men det ble tydelig at vi ikke kunne gjøre mer for ham der og da og han ville aller helst at vi lot ham være i fred. Så da det nærmet seg midnatt, lot vi ham få hvile i fred.

Neste morgen var det en redusert, men glad hest som møtte oss. Genesis hadde bæsjet litt, magen var mindre oppblåst og han var desperat etter mat. Selvsagt skal ikke hesten spise mye de første dagene etter kolikk, men aldri har en liten neve høy vært mer kjærkommen enn for unge Genesis denne morgenen!

Snart to døgn etter dramaet, kan vi med lettelse fastslå at Genesis er sitt gamle jeg og at det gikk bra også denne gangen. Og takk og lov for det.