Møt Timon -stallens lille grinebiter

 For å følge opp litt interessen for det jeg driver med i stallen, tenkte vi å presentere dere litt for de skapningene som utgjør de firbeinte familiemedlemmene våre. Og først ut er Timon, den litt reserverte sportsponnien vår.

For dem som ikke er helt inne i terminologien, er "sportsponni" et fint ord for en ponni som er en krysning mellom to ulike raser, eller som i Timons tilfelle, flere raser. Timon kom til oss på slutten av sommeren 2017 og er liksom barnas hest. Siden også de små i familien i ivrige i stallen, så vi etter en kompis som var voksen, stabil og samtidig var nok til at barna kunne føle seg trygge med å ri ham, og Timon traff blink på alle punkter.

Bakgrunnen til Timon er litt uoversiktlig. På sine snart femten år har han bodd en rekke steder og skal visst nok ikke ha hatt det så bra alle stedene. Likevel er han er en herlig fyr som er lett å håndtere, fin med barna og lav på rang i flokken. Og da han kom til oss, fant han øyeblikkelig sin plass i flokken.

Etter at han hadde vært her en stund, merket vi imidlertid at han begynte å virke rastløs og irritert. Ørene lå flatt bakover så fort vi nærmet oss boksdøra og selv om han aldri har forsøkt å bite eller sparke, oppfører han ser irritert og grinete når vi kommer inn til ham. Så fort han er salet opp eller spent for vogna, er det imidlertid bare lykke å spore.

Så over frokosten en dag, bestemte vi oss for å ta en liten "prat". I begynnelsen trakk han seg unna, svarte kort og grinete og virket som en sur tenåring. Noe av det første han gjorde helt klart, var at han ikke brydde seg nevneverdig om noen av oss på to bein, han liker nemlig bare Genesis (en av de andre hestene i stallen). Hadde det vært opp til ham, skulle det vært bare han og Genesis i verden...

Etter hvert slutter han imidlertid å trekke seg fysisk unna meg mens jeg forsøker å lese ham. Han lar meg ta på ham mens han spiser av høyet sitt og slutter å legge ørene til meg. Vi prater litt videre, men mest av alt forsøker jeg å lese personligheten hans: Det er tydelig at Timon er en hest som trenger å brukes. Slik bekrefter han mistanken vår om at noe av den sure oppførselen er rastløshet. Jeg ser en hest som trenger å få brukt ikke bare kroppen, men også hodet sitt, og som gjerne kan presses litt. Han er en type som kunne blitt god i mange ting, men han kjeder seg lett på ridebanen, så han har nok mer potensiale på tur eller foran vogna. Jeg ser også at han trenger en fast hånd, men samtidig mye ros. Han er veldig opptatt av nevnte Genesis, som bare er en dust på to år og ikke burde ha så høy en stjerne hos en eldre "onkel", og jeg får et klart inntrykk av at Timon ville elske en skikkelig tøff treningsøkt, for så å komme inn i stallen og skryte/klage litt til Genesis.

Siden han har hatt mange eiere og personer å forholde seg til, er han litt reservert til oss på to bein og later som om han ikke bryr seg nevneverdig om oss. Men jeg plukker tydelig opp at han egentlig ønsker seg en fast person som er hans menneske i denne verden.

Genesis og Timon er litt like å se på, men Genesis er i en alder av to år allerede mye større enn Timon, og kanskje stikker det litt at den lille jyplingen holder på å vokse ifra ham, for jeg plukker tydelig opp at han gjerne vil ha noe å konsentrere seg om, noe han kunne bli skikkelig flink til. Han viser meg nemlig at han kaster på hodet til Genesis og sier "Du har kanskje de lengste beina på Ålvundeidet, men jeg kan løpe skikkelig fort på tur!".

Så da vet vi hva vi har å jobbe med framover. Med to andre "prosjekthester" i stallen, må vi se om vi kan finne en oppgave Timon kan bli superflink på ;-)