I begravelse med et medium

Innimellom gir livet med en healer noen litt uvanlige opplevelser. Familien vår opplever stadig litt underlige dimensjoner av hverdagslige ting, og situasjoner der far plutselig har en helt annet opplevelse enn resten av gjengen.

Noe av det rareste, var kanskje første gang Eva og jeg gikk sammen i en begravelse. For meg er begravelser veldig spesielle opplevelser, og ikke udelt triste, men jeg tror ikke vi hadde snakket om dette før. Eva er sterkt involvert i det jeg driver med, men av en eller annen grunn hadde via altså ikke snakket om begravelser, og derfor så jeg at hun skvatt til da jeg lente meg over til henne og hvisket av avdøde sto like ved siden av henne. Eva så bokstavlig talt ut som om hun hadde sett et spøkelse, enda hun ikke ser noe av det jeg ser.

Den gangen var det et familiemedlem av Eva vi fulgte til graven, og de nærmeste fant stor trøst i å vite at deres kjære hadde vært der, hørt alle de fine tingene som ble satt og følt seg stolt over begravelsen sin. Men det er naturligvis ikke alle som vil være like åpne for slik innsikt midt i sorgen.

Det er som oftest veldig fint å se hvor stor pris den avdøde setter på begravelsen sin. Å se rommet fylles av dem man har satt pris på og delt livet med, høre de fine minnene de etterlatte vil bære med seg og se deres reaksjoner på din bortgang, er en mektig opplevelse. Dersom dødsfallet har vært plutselig og dramatisk, er det naturligvis noe vanskeligere også for den som har gått bort, men min erfaring er at de alltid kommer til begravelsen med god støtte fra den andre siden. Familie og venner som allerede er gått bort, tar seg av den avdøde og hjelper vedkommende å finne seg til rette på den andre siden. Og derfor er de også med i begravelsen.

Selvsagt er begravelser triste også for meg. Og det skal de være. Vi er der for å si farvel til noen på denne siden, og det skal være trist. Samtidig opplever jeg at den avdøde ALLTID er der. Og det er vel ikke så rart? Ville ikke du vært der, hvis du kunne? Og de kommer aldri alene. Uansett hvor full eller tom kirka er, er det alltid en masse folk på den andre sida der også. Og de er der for å støtte den avdøde. For den avdøde, er det også en trist dag. Han eller hun skal si ha det til oss som er igjen på denne sida, og det er de andre døde der for å støtte vedkommende i, men samtidig er det en feiring for dem, fordi vedkommende nå er kommet over til dem.

Begravelser er alltid høytidelige. Sorg er høytidelig og i tillegg til de som er direkte berørt av bortgangen, er det alle dem som er kommet for å vise sin respekt for dem som har mistet noen. Men likevel kommer det alltid noen element av humor også. Noen ganger kan dette føles upassende, men det er også den mest normale reaksjonen i verden. Minnene om den avdøde vil jo i de fleste tilfeller få deg til å le eller smile. Og når disse episodene oppstår, ler den avdøde med oss.

Mange etterlatte synes det er godt når begravelsen er over. Det er som om man setter et punktum ved begravelsen og etter den kan få lov til å gå litt videre. Akkurat likens er det på den andre siden. Den avdøde må også gjennom begravelsen si farvel. Det er vedkommendes avslutning på det jordiske livet og begynnelsen på en ny tilværelse uten kroppen. De som er med den avdøde på den andre siden, er der for å "bære" vedkommende gjennom begravelsen, men når den er overstått, blir det forventet at man går videre i sin nyt tilværelse.

Så neste gang du går i en begravelse, kan du ha dette i bakhodet. Og når du kjenner behov for å le: Le hjertelig, og vit at du ler MED den avdøde.

Når den andre sida maser...

Mange spør meg hvordan det er å kunne se døde mennesker, sånn i hverdagen. Gjennom bloggen skal jeg prøve å svare litt på dette, eller i alle fall gi noen eksempler. Og en av tingene som er litt utfordrende når man lever tett på den andre siden, er når folk på den andre siden maser på meg.

Ja, du leste rett: Også døde folk maser innimellom. Det er litt som på denne siden, at noen er mer krevende og tar mer plass enn andre. Og innimellom treffer jeg selvsagt på noen som har mer på hjertet enn det jeg har tid og lyst til å ta inn. Da føles det lett som at de maser på meg, og jeg blir litt forvirra av hva som skjer på den andre siden, og hva som skjer her.

Ett godt eksempel på dette, er en dame som henger rundt et sted jeg jobber en del. Dette er en gammel dame som etter at hun gikk over til den andre siden, er trukket mot bygningen jeg jobber i fordi det er mye folk og barn der. Dette liker hun, og jeg tenker at det nok er noe hun ville likt i live også. Så hun har gjort bygningen til sitt tilholdssted. Naturligvis så jeg henne en av de første gangene jeg kom til stedet, og anerkjente nærværet hennes uten å gjøre så mye mer ut av det. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for siden den gangen lar hun meg ikke være i fred. Uansett når jeg er i den bygningen, er hun der og krever oppmerksomhet.

Jeg tror ikke denne kvinnen var spesielt krevende i live, men nå som hun er død og har merket at jeg kan se og høre henne, forventer hun at jeg skal kommunisere med henne hver gang jeg kommer. Og mellom hver gang jeg er der, samler hun liksom opp ting hun vil snakke om eller kommentere. Dessverre for henne er jo jeg der på jobb, og kan ikke alltid prate med henne. Det har hun lite forståelse for, og når jeg ikke vil høre på henne blir hun irritert på meg. Innimellom har jeg kjent denne irritasjonen så sterkt at jeg har unngått å gå inn i den delen av bygningen hun holder til, fordi jeg ikke har orket følelsene hun gir meg.

På et tidspunkt gjorde jeg den tabben at jeg fortalte en kollega at jeg ikke orket å gå dit på grunn av denne døde damen. Kollegaen min, som ikke har mine evner, synes dette var kjempespennende og ville med en gang vise meg bilder av alle som har jobbet der for å finne ut hvem dette er, mens jeg synes det hele begynte å bli litt slitsomt.

Og slike ting skjer naturligvis andre steder også. Av og til kan jeg synes det er spennende å finne ut hvem som er på et sted, andre ganger passer det bare dårlig. Slik oppstår også noen vittige situasjoner, som når jeg møter noen inne i et kjøpesenter i Kristiansund og trør til sides for ikke å krasje med denne personen. Idet jeg liksom tar et steg til sides for ikke å kollidere med personen, skjønner jeg at det er bare jeg som ser ham, og håper ingen la merke til min lille dans.

Et annet eksempel, er når kona mi har gjort en avtale med noen på den andre siden (det gjør hun ofte ettersom hun er "like synsk som en gråstein" ifølge henne selv, men har mange folk på den andre siden som hun liker å høre ifra eller spørre til råds). Dette gjør hun gjerne uten å informere meg først, så når de døde dukker opp som avtalt med Eva, jager jeg dem unna. Da trekker de seg litt unna, men likevel kjenner jeg dem i bakgrunnen og dette gir meg dårlig samvittighet. Det samme gjelder når jeg selv gjør en avtale med noen på den andre siden, for så å bryte avtalen. Innimellom skjer det jo, for det er ikke alltid det passer i hverdagen å sette seg ned å ha lange samtaler inni sitt eget hode, men hver gang det skjer, gir de meg denne dårlige samvittigheten.

Det jeg har lært over tid, er at det ikke lønner seg å skyve dem til sides hvis de har noe de vil ha sagt. Er det mulig å ta praten, er det best å bare gjøre det. Likevel er det en del situasjoner der jeg bare må skyve dem unna fordi det rett og slett ikke passer med planene og begivenhetene rundt oss. Har de noe viktig på hjertet, kommer de alltid tilbake ;-)