I begravelse med et medium

Innimellom gir livet med en healer noen litt uvanlige opplevelser. Familien vår opplever stadig litt underlige dimensjoner av hverdagslige ting, og situasjoner der far plutselig har en helt annet opplevelse enn resten av gjengen.

Noe av det rareste, var kanskje første gang Eva og jeg gikk sammen i en begravelse. For meg er begravelser veldig spesielle opplevelser, og ikke udelt triste, men jeg tror ikke vi hadde snakket om dette før. Eva er sterkt involvert i det jeg driver med, men av en eller annen grunn hadde via altså ikke snakket om begravelser, og derfor så jeg at hun skvatt til da jeg lente meg over til henne og hvisket av avdøde sto like ved siden av henne. Eva så bokstavlig talt ut som om hun hadde sett et spøkelse, enda hun ikke ser noe av det jeg ser.

Den gangen var det et familiemedlem av Eva vi fulgte til graven, og de nærmeste fant stor trøst i å vite at deres kjære hadde vært der, hørt alle de fine tingene som ble satt og følt seg stolt over begravelsen sin. Men det er naturligvis ikke alle som vil være like åpne for slik innsikt midt i sorgen.

Det er som oftest veldig fint å se hvor stor pris den avdøde setter på begravelsen sin. Å se rommet fylles av dem man har satt pris på og delt livet med, høre de fine minnene de etterlatte vil bære med seg og se deres reaksjoner på din bortgang, er en mektig opplevelse. Dersom dødsfallet har vært plutselig og dramatisk, er det naturligvis noe vanskeligere også for den som har gått bort, men min erfaring er at de alltid kommer til begravelsen med god støtte fra den andre siden. Familie og venner som allerede er gått bort, tar seg av den avdøde og hjelper vedkommende å finne seg til rette på den andre siden. Og derfor er de også med i begravelsen.

Selvsagt er begravelser triste også for meg. Og det skal de være. Vi er der for å si farvel til noen på denne siden, og det skal være trist. Samtidig opplever jeg at den avdøde ALLTID er der. Og det er vel ikke så rart? Ville ikke du vært der, hvis du kunne? Og de kommer aldri alene. Uansett hvor full eller tom kirka er, er det alltid en masse folk på den andre sida der også. Og de er der for å støtte den avdøde. For den avdøde, er det også en trist dag. Han eller hun skal si ha det til oss som er igjen på denne sida, og det er de andre døde der for å støtte vedkommende i, men samtidig er det en feiring for dem, fordi vedkommende nå er kommet over til dem.

Begravelser er alltid høytidelige. Sorg er høytidelig og i tillegg til de som er direkte berørt av bortgangen, er det alle dem som er kommet for å vise sin respekt for dem som har mistet noen. Men likevel kommer det alltid noen element av humor også. Noen ganger kan dette føles upassende, men det er også den mest normale reaksjonen i verden. Minnene om den avdøde vil jo i de fleste tilfeller få deg til å le eller smile. Og når disse episodene oppstår, ler den avdøde med oss.

Mange etterlatte synes det er godt når begravelsen er over. Det er som om man setter et punktum ved begravelsen og etter den kan få lov til å gå litt videre. Akkurat likens er det på den andre siden. Den avdøde må også gjennom begravelsen si farvel. Det er vedkommendes avslutning på det jordiske livet og begynnelsen på en ny tilværelse uten kroppen. De som er med den avdøde på den andre siden, er der for å "bære" vedkommende gjennom begravelsen, men når den er overstått, blir det forventet at man går videre i sin nyt tilværelse.

Så neste gang du går i en begravelse, kan du ha dette i bakhodet. Og når du kjenner behov for å le: Le hjertelig, og vit at du ler MED den avdøde.