Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

På jakt -igjen!

I dag skulle jeg skrive en blogg om åndelige hjelpere. Bare slik at dere ikke glemmer det andre jeg holder på med fordi om jeg har funnet min indre hestejente.

Men i stedet er dagen brukt på hestejakt. Egentlig skulle jeg jo ha hentet min nye hest i går, en nydelig kaldblodstraver i rekonvalesens fra gaffelbåndskade. Men så ble det ikke slik. Og det har jeg deppet litt over hele uka. Hodet mitt var så innstilt på den hesten at det å begynne å lete på nytt, var litt tungt.

Likevel har vi brettet opp ermene, trålt finn og facebook og sendt meldinger i hytt og gevær. Det er jo mange hester til salgs til enhver tid, og nesten uansett hvilke kriterier du har, er det mange, mange å velge i. Men det skal jo helst føles rett også. Personlighetene må stemme og det må være noe, kall det gjerne x-faktoren, som gjør at du kjenner at "denne hesten har jeg lyst på".

I dag har vi vært og hilst på en nydelig kaldblodsdame, og jeg fikk brukt evnene mine litt. Det skal sies at det er jo nyttig å være healer/medium når man skal handle hest, for jeg får MYE informasjon om hesten bare ved å stryke hendene mine litt over den.  Og i dag var det fascinerende å se hvordan det jeg plukket opp stemte overens med det eier fortalte til kona mens jeg fokuserte på hesten.

Det er rart å forklare hvordan det skjer, men når jeg møter en hest for første gang, er det akkurat som når man møter mennesker, bare mer avslappet. Fordi jeg snakker med dem uten ord, er det veldig direkte og uten at noen av oss spiller en rolle eller reserverer seg. All kommunikasjonen foregår inni hodet mitt, så for dem som er der, ser det nok bare ut som om jeg er veldig konsentrert om å stryke på denne hesten. Ofte vil jeg i slike sammenhenger plukke opp humoren deres for eksempel. Ja, du leste riktig: Hester har ofte god humoristisk sans. I dag ble det ikke tid til det, for alt handlet om å finne ut mest mulig om denne hesten, men det er kjekt å møte hesten, kjenne på personligheten og få bekreftet det jeg plukker opp av det eieren sier. Det gjør det lettere å ta en av avgjørelse om dette er hesten for meg også. Jeg vet i alle fall mer om hesten nå enn jeg gjorde før besøket.

Så får vi se om dette er hesten for meg... eller om jakten fortsetter. En ting er i alle fall sikkert: Boksen er tom og det klør i fingrene etter å fylle den med noen hundre kilo hest :-)

PS. Jeg lover at bloggen om hjelpere skal komme i morra :-)

Big fish'n

Yesterday was the first successful fishing trip I had this year. I took a three hour trip on the fjord at Sunndalsøra and within just a few minutes, caught a 5.5kg sei. Nice! The two friends I was with also caught and so a good time was had by all. The weather was excellent, the fjord was flat and the fish were biting.

I know this has nothing to do with my work, unless I decided to feed 5000 folk with my 
fish . . . and I think that would be pushing it a bit. So, why am I telling you about my fishing exploits? Because it reminded me that work never stops, no matter what we do, there is always work to be done. With that in mind, it is more important that we find time to play. I took three hours of of my afternoon to unwind . . . actually, that’s a small lie, my wife “suggested” that I go out and fish because I was being grumpy. Anyway, the point is that I left work alone, and went out to play :-) 

I have lost count of the number of people coming to see me for healing because they have lost all their energy, feel burnt out, have hit the wall. It’t distressing to see so many people suffering because they have pushed themselves too hard for too long. In most cases, people take years in getting to their burnt out place, I call it “creep” because it doesn’t happen all at once, it creeps upon you over a period of time. Perhaps it’s simply part of modern-day religion, must work harder. I have noticed that Norwegians are much better at leaving work on time whereas in the UK, there is a culture of working longer and harder – if you don’t put in enough free overtime, you are certainly not going to get anywhere. It’s this weird work ethic that is driving a lot of people to sickness. They stop being able to function properly, unable to make clear decisions, begin to feel depressed. Surely that’s not what life is about?

 
A work / life balance is all very well, but when the balance tips too much towards work, it needs to be addressed. There was a client I saw recently, who had a very successful career in media, only to find that after years of being on top of everything, life has passed her by and she had hit the wall. For years, her focus had been on work, with no time for actually relaxing and finding out what else she is. This is no way to live life. Life has so much more to offer than the 8-16 push, push, push, and it’s so important that we take the time to go fishing. 

With that in mind, I have seeds that need planting out, a fish to slow cook for dinner and an eye on this week’s weather forecast. There will definitely be more fishing to come.

Spring fling!

Now that we've moved from the lofty heights of Gjøra to the centre of the sprawling metropolis that is Sunndalsøra, spring has taken me by surprise! Usually, I would be cursing that there is never going to be enough time for my vegetables to grow before harvesting. Now, I'm thinking damn it, I should have had my squash and carrots in the ground already! Nature has beaten me to it again!

Thankfully, I am getting more time at home these days, less travelling around the country and so there is time enough to play at being the gardener. It's not that I don't like travelling around Norway, but what with four children, three horses, a wife and a dog, my time is much better spent closer to home.

Pleasantly, it does allow me to work in a very effective way – e-mail readings. There is something to be said for being able to shut the world out, connect with a client and write a reading in the comfort of my own office (steaming bowl of lady grey to the left). There is such a benefit to having a reading presented to you in black and white, or blue and white . . . or green and white, depending on what mood I'm in. It allows clients to be able to read it again and again, rather than having to remember what what said, face to face.

Sticking to the memory of spring, here at the international headquarters of Simon Milton-Jones Healer and Medium, we are offering e-mail readings at half price (500kr). Other than arguing with Mother Nature about when the squash seeds should have been planted, spring is usually a time of renewed vigour, stamping your feet into the ground and making big decisions. There is something about it all that gives us a sense of empowerment, optimism and a feeling that things are on their way up.

So, for me, this spring, I plan on doing more and more e-mail readings, not just so I will have time closer to home but also because it's a nice way of connecting with my clients and giving them something personal and memorable. As of writing this blog, I still have no seeds in the ground but I do have a very nice 40 year old gressløk plant (chives) that is declaring itself the supreme winner of all things coming early this year. Impressive.