På jakt -igjen!

I dag skulle jeg skrive en blogg om åndelige hjelpere. Bare slik at dere ikke glemmer det andre jeg holder på med fordi om jeg har funnet min indre hestejente.

Men i stedet er dagen brukt på hestejakt. Egentlig skulle jeg jo ha hentet min nye hest i går, en nydelig kaldblodstraver i rekonvalesens fra gaffelbåndskade. Men så ble det ikke slik. Og det har jeg deppet litt over hele uka. Hodet mitt var så innstilt på den hesten at det å begynne å lete på nytt, var litt tungt.

Likevel har vi brettet opp ermene, trålt finn og facebook og sendt meldinger i hytt og gevær. Det er jo mange hester til salgs til enhver tid, og nesten uansett hvilke kriterier du har, er det mange, mange å velge i. Men det skal jo helst føles rett også. Personlighetene må stemme og det må være noe, kall det gjerne x-faktoren, som gjør at du kjenner at "denne hesten har jeg lyst på".

I dag har vi vært og hilst på en nydelig kaldblodsdame, og jeg fikk brukt evnene mine litt. Det skal sies at det er jo nyttig å være healer/medium når man skal handle hest, for jeg får MYE informasjon om hesten bare ved å stryke hendene mine litt over den.  Og i dag var det fascinerende å se hvordan det jeg plukket opp stemte overens med det eier fortalte til kona mens jeg fokuserte på hesten.

Det er rart å forklare hvordan det skjer, men når jeg møter en hest for første gang, er det akkurat som når man møter mennesker, bare mer avslappet. Fordi jeg snakker med dem uten ord, er det veldig direkte og uten at noen av oss spiller en rolle eller reserverer seg. All kommunikasjonen foregår inni hodet mitt, så for dem som er der, ser det nok bare ut som om jeg er veldig konsentrert om å stryke på denne hesten. Ofte vil jeg i slike sammenhenger plukke opp humoren deres for eksempel. Ja, du leste riktig: Hester har ofte god humoristisk sans. I dag ble det ikke tid til det, for alt handlet om å finne ut mest mulig om denne hesten, men det er kjekt å møte hesten, kjenne på personligheten og få bekreftet det jeg plukker opp av det eieren sier. Det gjør det lettere å ta en av avgjørelse om dette er hesten for meg også. Jeg vet i alle fall mer om hesten nå enn jeg gjorde før besøket.

Så får vi se om dette er hesten for meg... eller om jakten fortsetter. En ting er i alle fall sikkert: Boksen er tom og det klør i fingrene etter å fylle den med noen hundre kilo hest :-)

PS. Jeg lover at bloggen om hjelpere skal komme i morra :-)