På jakt -igjen!

I dag skulle jeg skrive en blogg om åndelige hjelpere. Bare slik at dere ikke glemmer det andre jeg holder på med fordi om jeg har funnet min indre hestejente.

Men i stedet er dagen brukt på hestejakt. Egentlig skulle jeg jo ha hentet min nye hest i går, en nydelig kaldblodstraver i rekonvalesens fra gaffelbåndskade. Men så ble det ikke slik. Og det har jeg deppet litt over hele uka. Hodet mitt var så innstilt på den hesten at det å begynne å lete på nytt, var litt tungt.

Likevel har vi brettet opp ermene, trålt finn og facebook og sendt meldinger i hytt og gevær. Det er jo mange hester til salgs til enhver tid, og nesten uansett hvilke kriterier du har, er det mange, mange å velge i. Men det skal jo helst føles rett også. Personlighetene må stemme og det må være noe, kall det gjerne x-faktoren, som gjør at du kjenner at "denne hesten har jeg lyst på".

I dag har vi vært og hilst på en nydelig kaldblodsdame, og jeg fikk brukt evnene mine litt. Det skal sies at det er jo nyttig å være healer/medium når man skal handle hest, for jeg får MYE informasjon om hesten bare ved å stryke hendene mine litt over den.  Og i dag var det fascinerende å se hvordan det jeg plukket opp stemte overens med det eier fortalte til kona mens jeg fokuserte på hesten.

Det er rart å forklare hvordan det skjer, men når jeg møter en hest for første gang, er det akkurat som når man møter mennesker, bare mer avslappet. Fordi jeg snakker med dem uten ord, er det veldig direkte og uten at noen av oss spiller en rolle eller reserverer seg. All kommunikasjonen foregår inni hodet mitt, så for dem som er der, ser det nok bare ut som om jeg er veldig konsentrert om å stryke på denne hesten. Ofte vil jeg i slike sammenhenger plukke opp humoren deres for eksempel. Ja, du leste riktig: Hester har ofte god humoristisk sans. I dag ble det ikke tid til det, for alt handlet om å finne ut mest mulig om denne hesten, men det er kjekt å møte hesten, kjenne på personligheten og få bekreftet det jeg plukker opp av det eieren sier. Det gjør det lettere å ta en av avgjørelse om dette er hesten for meg også. Jeg vet i alle fall mer om hesten nå enn jeg gjorde før besøket.

Så får vi se om dette er hesten for meg... eller om jakten fortsetter. En ting er i alle fall sikkert: Boksen er tom og det klør i fingrene etter å fylle den med noen hundre kilo hest :-)

PS. Jeg lover at bloggen om hjelpere skal komme i morra :-)

Healermannen har fått hestedilla

Det hadde du kanskje ikke trodd? At Simon i en alder av 45 er blitt hestegal som en fjorten år gammel jente!?!

Ok, det er kanskje ikke så ille som med tenåringsjenter, men hestebasillen har definitivt fått godt tak i familien Gikling-Milton-Jones. Kona har vært hestegal i over tretti år, og greide fort å smitte barna med samme dille. Så hva gjør far i huset da? Jo, han kan enten innfinne seg med at han må ta sin del av stalljobben lettere motvillig, eller han kan skaffe seg hest selv.

Derfor ble jeg høsten 2017 hesteeier for første gang.

Akkurat det ble et kort kapittel pga helsa til den gamle gampen jeg prøvde meg på, men det var lærerikt og ga definitivt mersmak.

Så per i dag venter jeg på å hente min nye hest. Da teller familiens firbeinte medlemmer intet mindre enn tre hester, to kaniner og en hund!  Det er ikke verst!


På bildet her poserer jeg med konas gamp, den toårige koseklumpen Genesis.

Og har man først hestedilla, er det naturlig at man ønsker å kombinere interessen med det man er god på. Jeg har healet hester i mange år, og synes det er veldig spennende å jobbe med de store dyra. Hester er fantastiske dyr, men både fordøyelsessystemet og beina deres er fulle av utfordringer, så det er mye å utforske. Jeg har healet alt mulig fra akutte skader til slitasje og sykdom. I tillegg til at jeg "snakker" med hester som har diverse utfordringer og gjør readinger av hester for eierne deres. Alt dette skal jeg nå forsøke å skrive litt om her på bloggen, innimellom readinger og healing på tobeinte kunder.

For oss som familie er stallen ikke bare en stressfri oase, men en mulighet til å komme seg ut og gjøre noe fysisk, noe som får alle andre bekymringer til å forsvinne og senker blodtrykket betraktelig. I tillegg er det fantastisk å dele en interesse med hele familien.

Framover skal vi fortelle litt om de ulike hestene våre, og følge dem litt i sin utvikling hos oss. Hest er best!

Når den andre sida maser...

Mange spør meg hvordan det er å kunne se døde mennesker, sånn i hverdagen. Gjennom bloggen skal jeg prøve å svare litt på dette, eller i alle fall gi noen eksempler. Og en av tingene som er litt utfordrende når man lever tett på den andre siden, er når folk på den andre siden maser på meg.

Ja, du leste rett: Også døde folk maser innimellom. Det er litt som på denne siden, at noen er mer krevende og tar mer plass enn andre. Og innimellom treffer jeg selvsagt på noen som har mer på hjertet enn det jeg har tid og lyst til å ta inn. Da føles det lett som at de maser på meg, og jeg blir litt forvirra av hva som skjer på den andre siden, og hva som skjer her.

Ett godt eksempel på dette, er en dame som henger rundt et sted jeg jobber en del. Dette er en gammel dame som etter at hun gikk over til den andre siden, er trukket mot bygningen jeg jobber i fordi det er mye folk og barn der. Dette liker hun, og jeg tenker at det nok er noe hun ville likt i live også. Så hun har gjort bygningen til sitt tilholdssted. Naturligvis så jeg henne en av de første gangene jeg kom til stedet, og anerkjente nærværet hennes uten å gjøre så mye mer ut av det. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for siden den gangen lar hun meg ikke være i fred. Uansett når jeg er i den bygningen, er hun der og krever oppmerksomhet.

Jeg tror ikke denne kvinnen var spesielt krevende i live, men nå som hun er død og har merket at jeg kan se og høre henne, forventer hun at jeg skal kommunisere med henne hver gang jeg kommer. Og mellom hver gang jeg er der, samler hun liksom opp ting hun vil snakke om eller kommentere. Dessverre for henne er jo jeg der på jobb, og kan ikke alltid prate med henne. Det har hun lite forståelse for, og når jeg ikke vil høre på henne blir hun irritert på meg. Innimellom har jeg kjent denne irritasjonen så sterkt at jeg har unngått å gå inn i den delen av bygningen hun holder til, fordi jeg ikke har orket følelsene hun gir meg.

På et tidspunkt gjorde jeg den tabben at jeg fortalte en kollega at jeg ikke orket å gå dit på grunn av denne døde damen. Kollegaen min, som ikke har mine evner, synes dette var kjempespennende og ville med en gang vise meg bilder av alle som har jobbet der for å finne ut hvem dette er, mens jeg synes det hele begynte å bli litt slitsomt.

Og slike ting skjer naturligvis andre steder også. Av og til kan jeg synes det er spennende å finne ut hvem som er på et sted, andre ganger passer det bare dårlig. Slik oppstår også noen vittige situasjoner, som når jeg møter noen inne i et kjøpesenter i Kristiansund og trør til sides for ikke å krasje med denne personen. Idet jeg liksom tar et steg til sides for ikke å kollidere med personen, skjønner jeg at det er bare jeg som ser ham, og håper ingen la merke til min lille dans.

Et annet eksempel, er når kona mi har gjort en avtale med noen på den andre siden (det gjør hun ofte ettersom hun er "like synsk som en gråstein" ifølge henne selv, men har mange folk på den andre siden som hun liker å høre ifra eller spørre til råds). Dette gjør hun gjerne uten å informere meg først, så når de døde dukker opp som avtalt med Eva, jager jeg dem unna. Da trekker de seg litt unna, men likevel kjenner jeg dem i bakgrunnen og dette gir meg dårlig samvittighet. Det samme gjelder når jeg selv gjør en avtale med noen på den andre siden, for så å bryte avtalen. Innimellom skjer det jo, for det er ikke alltid det passer i hverdagen å sette seg ned å ha lange samtaler inni sitt eget hode, men hver gang det skjer, gir de meg denne dårlige samvittigheten.

Det jeg har lært over tid, er at det ikke lønner seg å skyve dem til sides hvis de har noe de vil ha sagt. Er det mulig å ta praten, er det best å bare gjøre det. Likevel er det en del situasjoner der jeg bare må skyve dem unna fordi det rett og slett ikke passer med planene og begivenhetene rundt oss. Har de noe viktig på hjertet, kommer de alltid tilbake ;-)

Horse holidays

 Today has been busy. I'm getting the website ready for the summer e-mail readings campaign. I've been persuaded that, as so many people taking a reading want to know about their love situation, potential partners, new and old relationships etc, I should make an offer designed just for them. So, that's what I have done. Each reading will be about half and A4 page and cost only 399kr.

Anyway, my afternoon is going to be cut short because one of our horses is taking a summer holiday in Litjdalen and so needs to be moved. Last time I moved this horse, I ended up with two broken fingers! It was my own fault, I thought I was stronger than the horse and she proved me to be oh so very wrong – did Milton-Jones learn his lesson? Hmmmm, I can't be too sure but I do plan on keeping all my fingers this time.

I like having horses, they are lovely animals but I'm not the best rider in the world. When riding, I see myself looking like this . . . 

but know I actually look more like this . . .

There is something special about getting out into the nature on the back of a horse. The world feels like it slows down and life falls into perspective. There is time to appreciate how clever mother nature is – until your horse gets spooked by a tree half a kilometer away and you end up lying on your back, staring up at your velvet-nosed friend. Another reminder of who is the boss, I guess.

Anyway, my point in all of this is that it's good to get out into nature, be face to face with the ground, stand beneath the mountains, and remember how small we actually are. Time marches on at it's constant pace, regardless of what fun we have or what problems we are facing. But putting life into perspective every now and then is important. None of us are bigger than mother nature and our time here in this world is awfully short. So, carpe diem folkens! ! ! Cease the day.

Happy fredag alle sammen :-D

Big fish'n

Yesterday was the first successful fishing trip I had this year. I took a three hour trip on the fjord at Sunndalsøra and within just a few minutes, caught a 5.5kg sei. Nice! The two friends I was with also caught and so a good time was had by all. The weather was excellent, the fjord was flat and the fish were biting.

I know this has nothing to do with my work, unless I decided to feed 5000 folk with my 
fish . . . and I think that would be pushing it a bit. So, why am I telling you about my fishing exploits? Because it reminded me that work never stops, no matter what we do, there is always work to be done. With that in mind, it is more important that we find time to play. I took three hours of of my afternoon to unwind . . . actually, that’s a small lie, my wife “suggested” that I go out and fish because I was being grumpy. Anyway, the point is that I left work alone, and went out to play :-) 

I have lost count of the number of people coming to see me for healing because they have lost all their energy, feel burnt out, have hit the wall. It’t distressing to see so many people suffering because they have pushed themselves too hard for too long. In most cases, people take years in getting to their burnt out place, I call it “creep” because it doesn’t happen all at once, it creeps upon you over a period of time. Perhaps it’s simply part of modern-day religion, must work harder. I have noticed that Norwegians are much better at leaving work on time whereas in the UK, there is a culture of working longer and harder – if you don’t put in enough free overtime, you are certainly not going to get anywhere. It’s this weird work ethic that is driving a lot of people to sickness. They stop being able to function properly, unable to make clear decisions, begin to feel depressed. Surely that’s not what life is about?

 
A work / life balance is all very well, but when the balance tips too much towards work, it needs to be addressed. There was a client I saw recently, who had a very successful career in media, only to find that after years of being on top of everything, life has passed her by and she had hit the wall. For years, her focus had been on work, with no time for actually relaxing and finding out what else she is. This is no way to live life. Life has so much more to offer than the 8-16 push, push, push, and it’s so important that we take the time to go fishing. 

With that in mind, I have seeds that need planting out, a fish to slow cook for dinner and an eye on this week’s weather forecast. There will definitely be more fishing to come.

Memento Mori

Well, Christmas is upon us once again, my bank account is giving me dirty looks and I’ve not yet bought the food and wine necessary to satisfy my plump belly!  Never mind, money comes and goes, no matter how much or little you have – today I read that Mark Zuckerberg (founder of Facebook) is worth $45 billion so unless he has a really, really bad day, I think he is probably the exception to the rule.

Anyway, I digress, my point in this blog has nothing to do with Mark and his billions but more to do with two small words, Memento Mori. Memento Mori – remember death. It sounds really morbid, remember death, but it’s now going to be my catch phrase. At the time of the black death and subsequent generations, Memento Mori was everywhere, painted onto buildings, carved above doorways, everywhere. The idea was that we should never forget that life can be short, death could be just around the corner and so LIVE! Live life like you may not see many more days.

We have all heard the saying, live today like it’s your last and I guess it’s a modern day version of Memento Mori. I am sure there were such sayings coming out of the last world war as well. And today it’s probably more real for those fleeing their homeland and risking everything for the chance of a safe life.

For some years I’ve been talking about life being about having experiences, doing things, experiencing new sides of life, actively getting out and doing the things you have fancied trying. Because, at the end of the day, once you are dead, there is no more physical body, no more flesh and bone to push down a mountain on skis, no more base jumping from weird and wonderful places in Norway, no more crazy sex in public places (it’s not just me!). Once we are dead, all the physical experiences we can have are gone. While we are alive, it is our personal responsibility to do whatever it is that sets a spark under us, to experience all the things we would like to do.

I promise every single person reading this, once you are dead, you will want to be a person who can say, “I DID THAT”. All of the experiences we have while alive will be taken with us, they are an integral part of who we are. We are the sum of our experiences to date. Be someone who is able to say, I did that, not someone who has to say, I didn’t do it. Puhhh. I didn’t do it, is one of the saddest things to take with you out of this life.

Memento Mori, sums up this philosophy for me. Memento Mori, remember death, live life. Use your life as a way of gaining as many experiences as you can. Good experiences, bad ones and downright ugly ones. The bad and ugly are just as important as the good, they all make us who we are. This is your purpose in life!

Lastly, decide from today what experiences you would like to have before you die and let that be the compass for your life ahead. If climbing an active volcano in Iceland floats your boat, do it. If walking the Inca trail is just a fantasy, find a way to make it happen. If taking a year out and sailing around the world burns within you, buy a boat!

The point here is that while you are alive, use your life to do the things you imagine. Be someone who dies and is able to say, I did that and not, I didn’t do it. The New Year is on its way again and there will be plenty of new resolutions to quit smoking, join the gym. Forget all that nonsense, make a resolution to do something only your imagination has dared share with you.