Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

Jobbe med hjelperne: Stol på intuisjonen!

Mange av dem som skriver til oss, er ute etter tips til hvordan de kan jobbe med hjelperne sine eller finne ut hvem hjelperne er. Siden dette er noe som ser ut til å oppta mange, har jeg lovet å skrive en serie bloggposter om dette temaet. Disse postene kan leses, som alle andre, bare fordi temaet er interessant, eller man kan velge å jobbe med tingene vi foreslår her, og ta det som et lite kurs i egenutvikling. Det er helt opp til hver enkelt!


Noe av det første vi gjør på alle kursene mine, er å jobbe med intuisjonen vår!

Intuisjon har et urettferdig dårlig rykte, og blir ofte avfeid som ubegrunnede følelser, men det er også voksende akademisk aksept for at det vi kaller intuisjon er basert på oppsamlet informasjon som det ubevisste har samlet seg opp. Uansett: Dette er det beste stedet å begynne hvis man vil utvikle sin egen evne til å kommunisere med den andre siden, synske evner eller kommunisere med åndelige hjelpere.

Alle har kjent på sin egen intuisjon på ulike tidspunkt. Noen følger den mer enn andre, men min erfaring er at jo mer du lytter til intuisjonen din, jo sterkere blir den og jo lettere blir det for hjelperne dine å lede deg i riktig retning. Den enkleste testen på hvorvidt du baserer valgene dine på intuisjon eller ikke, er å stille deg selv følgende spørsmål: Hva sier magefølelsen min om dette? Hverdagen vår programmerer oss til å spørre hodet til råds når vi skal ta et valg. Da baserer vi valget på det vi vet og rasjonalitet. Men spør vi magefølelsen, får vi det svaret vi føler er riktig, det svaret vi kanskje ikke kan forsvare rasjonelt sett, men som kjennes riktig. Venner man seg til å følge magefølelsen og gjøre det som føles rett, vil også følelsen som guider oss bli sterkere og tydeligere. Og valgene våre vil føles mye mer rett.

Mange som har jobbet med dette over en tid, forteller at de begynner å føle seg mye mer hele og kjenner en større ro over de valgene de tar. Mange opplever også at de da i større grad opplever at muligheter dukker opp som forsterker følelsen av at de tok riktig valg.

Det er også så enkelt som at denne intuisjonen er grunnlaget for alt jeg gjør, som healing, mediumskap og synsk arbeide. Alt begynner med å styrke og lytte til intuisjonen.

Så, hvor begynner man med å styrke intuisjonen sin? Jo, det er faktisk så enkelt som at man konsekvent bruker magefølelsen. Så dersom du ønsker å jobbe med intuisjonen din, skal du over den neste uken prøve å basere valgene dine KUN på magefølelse. Alt fra de små valgene (skal jeg ha mørke eller lyse sokker på meg i dag?) til de større (skal jeg ta denne jobben eller ikke?) skal avgjøres ved å følge følelsene. Hva føler du er rett for deg? Hva forteller magefølelsen din deg om denne situasjonen?

Det kan være vanskelig, men det kan også vøre befriende og gøy! Lykke til!

Åndelige hjelpere -hva gjør vi med dem?

Siden jeg kom til Norge har jeg blitt overrasket over hvor godt kjent folk er med konseptet hjelpere. Nesten alle jeg snakker med vil gjerne vite hvem hjelperne deres er og hvordan de kan jobbe med dem. Derfor har jeg både skrevet bok om temaet og holdt utallige kurs for å hjelpe folk å få kontakt med hjelperne sine.

Og la oss bare få klart opp i en ting med en gang: ALLE har hjelpere. Enten du anerkjenner dem og forsøker å samarbeide med dem, eller nekter for deres eksistens, så er de der og gjør jobben sin så godt de kan uten at du merker det fjerneste til dem.

I det siste er det imidlertid en ting jeg har blitt gjort klar over, som er en ulempe med at alle vil vite hvem hjelperen sin er. Og det er ikke arbeidet det medfører for meg med å finne hjelperne -jeg er mer enn glad over å kunne introdusere noen for hjelperen sin- men det at det er som et slag i ansiktet for hjelperne når man gjerne vil vite alt om dem, men etterpå ikke gjør en døyt for å jobbe med dem. Nå vet jeg at det ikke er like enkelt for alle andre som det er for oss som har utviklet evnene våre som medium. Kona mi kjefter og smeller stadig om at "det er lett for deg å si, det, som bare kan skru på evnene sine og spørre!". Men selv den avskrudde bokormen på Håshjellan har måttet innrømme at det er fullt mulig å jobbe med hjelperne sine uten å kunne snakke med de døde i normal samtaleform.

Derfor skal vi framover legge ut noen bloggposter med enkle tips og øvelser som kan hjelpe en med å styrke intuisjonen sin og jobbe med hjelperne sine. Dette er enkle ting som alle kan gjøre, en trenger ingen bakgrunnskunnskap.

Det første en må gjøre, er å faktisk bestemme seg for at dette er noe man vil jobbe med. Bestemme seg for at man vil ha hjelp og at man er åpen for at disse folka på den andre sida faktisk kan hjelpe deg. Det innebærer naturligvis at man må vise litt tillit til konseptet med at det finnes hjelpere der ute som vil oss vel. Du trenger ikke å være overbevist om dette, men du må være villig til å tro at det kan fungere.

Grunnleggende i dette arbeidet med hjelperne, er tillit. Og for at man skal kunne stole på at det man føler eller fanger opp faktisk kommer fra hjelperne sine, er det naturlig å ønske bevis eller bekreftelse på at de er der. Jeg trenger i alle fall bekreftelser i flertall før jeg er villig til å tro på noe som helst. Og hvis du er en av dem som kunne tenke seg å jobbe med hjelperne sine, så m\følg med nå: Den enkleste måten å begynne dette arbeidet, er, tro det eller ei, å skrive. Jepp, du leste riktig: Du skal skrive til hjelperne dine. Ikke på epost eller pc, men med god, gammeldags penn/blyant på papir. Det trenger ikke være langt, og du skal ikke beskrive hele problemet ditt på denne lappen. Alt du trenger å skrive, er at du er der, at du er interessert i å samarbeide med dem, at du ønsker deres hjelp og trenger en bekreftelse på at de faktisk er der.

Så er det bare å vente.

Nå må vi passe på å ikke være dramatiske, her. Svaret du vil få, kommer ikke i form av dansende enhjørninger eller fyrverkeri som staver ut svaret på det du lurer på. Men forsøk å være lydhør for det som skjer rundt deg. Svaret vi sannsynligvis komme i form av en mulighet som dukker opp, noen som spør deg om noe, som igjen får deg til å tenke på noe som burde vært opplagt for deg før eller noe tilsynelatende tilfeldig som setter i gang en tankerekke. Kommunikasjonen med hjelperne våre er hårfin og vil som regel komme i form av tanker. Så hvis løsningen på et problem plutselig dukker opp i hodet ditt, vær åpen for at du kan ha fått hjelp med å komme på den.

Dette er i alle fall en begynnelse. Prøv det, så skal vi komme med flere tips etter hvert!