-Finner jeg kjærligheten?

Nå på begynnelsen av året, er det høysesong for  gjøre readinger for folk. Det nye året er en frisk start og en mulighet til å mentalt legge ting bak seg og se lyst på framtida, og mange ønsker å vite litt om det året som ligger foran dem. Siden mange av kundene mine er flinke til å bruke readingene mine, og tar tak i ting de ikke liker, er dette arbeid jeg synes er veldig kjekt.

Men når man skriver mange readinger på kort tid, er det enkelte spørsmål som går igjen oftere enn andre (det er jo naturlig, enkelte ting er viktigere for oss mennesker enn andre ting). Og jammen har jeg ikke merket meg at det er enkelte svar som kommer oftere enn andre også. La meg forklare:

Veldig mange lurer på om de noen sinne vil finne kjærligheten. Og det skjønner jeg godt. Lever man alene er det naturlig å lure på det, og jeg tror alle som har vært alene over litt tid kjenner på at det er grenser for hvor mange frosker man kan kysse før en prins bør materialisere seg. Mennesket er nå en gang flokkdyr, og alle trenger å kjenne at man hører til et sted, at man har sin egen lille flokk. Men det er som er interessant i denne sammenhengen, er ikke det at mange lurer på dette, men det at veldig mange får svar som ligner på hverandre.

Flere ganger i uka, skriver vi nemlig til folk som får til svar at "jeg ser en langvarig partner for deg, men jeg tror ikke dere bor sammen. Jeg ser dere gjøre mye sammen, reise sammen, dele opplevelser og være hverandres partner. Men dere beholder hver deres bolig, og jeg ser dere også gjøre ting separat med deres respektive familier." Mange blir naturligvis litt skuffet over dette svaret, men etter å ha gitt MANGE slike readinger, har vi begynt å reflektere litt over det og sammenligne den trenden vi ser i readingene med det vi ser rundt oss i samfunnet. Og det stemmer over ens. Mange opplever samlivsbrudd, fulgt av noen kortere forhold, mens man igjen finner balansen i en ny tilværelse. Så vokser barna opp og greier seg selv, man får mer fritid og frihet, og ønsker kanskje å dele den med noen. Samtidig har man allerede gått igjennom et samlivsbrudd, måttet starte på nytt og ønsker ikke å gjøre det igjen. Dermed oppstår nye samlivsformer.

Vi skal ikke mange åra bakover i tid før kvinner var totalt avhengige av å "ha en mann". De færreste kvinner for et par generasjoner siden tjente nok til å forsørge seg og sitte på egen eiendom. Dermed holdt kanskje ekteskap som ikke ville overlevd i den hverdagen vi lever nå. Men i dag er ting annerledes. Ingen MÅ ha en partner for å leve et fullverdig liv. Ingen MÅ bli i et forhold som ikke gir dem noe. Dermed får vi flere samlivsbrudd, men også flere muligheter til lykke.

Mange drømmer om "lykkelig i alle sine dager". Men de som virkelig lever sammen til døden skiller dem ad, vil kunne fortelle at dagene heller ikke for dem alltid er bare lykkelige. Samliv og lykke handler om valg, som alt annet. Og med det samfunnet vi har i dag, er det kanskje ikke slik at EN partner vil kunne gjøre deg lykkelig hele livet? Folk vokser og endrer seg hele tida, og det som gjorde deg lykkelig for femten år siden, er neppe det samme som gjør deg lykkelig i dag. Noen ganger vokser par i samme retning, noen ganger i ulike.

Det jeg tror blir poenget med dette bloggposten, er en ting som også går igjen i disse readingene: "Jeg ser dere ikke bo sammen permanent, men dere tilbringer mye tid sammen, og dere gjør hverandre lykkelige." Og det er det som er viktig, er det ikke? Å være lykkelig og tilfreds. Så spiller det kanskje mindre rolle om man deler postkasse eller ikke...?