Kolikkdrama på en søndagskveld

Kolikk er mange hesteeieres store frykt, og på søndag var det vår tur til å oppleve dette med en av hestene våre. Vi hadde hatt en fin dag i stallen, i strålende sol, vært ute på en liten skrittetur og kost oss med å se dyra leke på beitet tidligere på dagen, men på kvelden kom telefonen: Evas lille øyensten Genesis var blitt syk!

Det var da hestene skulle inn til kvelds at det ble klart at Genesis ikke var i form. Som de fleste hengslete toåringer er han over snittet ivrig på mat, men denne kvelden kom han inn uten å spise noe, la seg ned i boksen og forsøkte å rulle seg. Heldigvis reagerte de som tok ham inn fort, og både vi og veterinæren ble varslet.

Genesis er Evas lille øyensten. Vi har eid ham helt siden han ble født, og fra første møte, mindre enn en time etter at han ble født, har Eva vært klar på at dette er hennes hest. Vi har sosialisert og trent ham slik vi vil ha ham og det er ingen tvil om at Genesis er et familiemedlem. Så da telefonen kom om at han viste tegn på kolikk, var matmor Eva kjapp i vendingene. Vi kom oss til stallen i en fart, og der var Genesis allerede i gang med å bli skrittet rundt, godt innpakket i dekken. Det tok ikke mer enn et kjapt blikk på gullet for å være klar over at han ikke hadde det godt.

Veterinæren på vakt konstaterte at det nok dreide seg om en mild kolikk, ga smertestillende og beordret skritting og ingen mat til han ble seg selv igjen. Mer fikk hun ikke gjort, for den godeste Genesis ville ikke svelge slangen hun skulle undersøke ham med til tross for beroligende midler.

Så da sto vi der... i bitende kulde, på søndags kveld, og hadde x antall timer med skritting av syk hest foran oss. Så fort dyrlegen var dratt, snudde Eva seg til meg: "Fyr opp labbene, cowboy, for dette kan ta tid!". Nå jobber jeg MYE med kolikk på spedbarn, men med hester har jeg ikke like mye erfaring. Vi er alltid nøye med at folk ikke skal velge oss over ordinær medisinsk behandling, så akutte ting blir det mindre av, men jeg har vært borti det. Eva har imidlertid klokketro til at jeg kan fikse det meste, og det var tydelig at hun ikke skulle stå der og se på at hestegullet hennes hadde det vondt uten å gjøre noe.

fersk potetmos!

Så da var det bare å fyre opp nevene mens hesten fortsatt var groggy av det beroligende veterinæren hadde gitt ham, og se hva jeg kunne gjøre. Jeg merket med en gang at han hadde sterke magekramper og spente beina og magen for å stå imot krampene. Han likte ikke at vi rørte ham, heller, så jeg var glad for at han fortsatt var sløvet av legemidler. Jeg behandlet ham litt som jeg gjør med babyer som har kolikk, med den forskjellen at Genesis tydelig ikke hadde noen "twist" på tarmene sine, slik babyer ofte har. Derimot var han så anspent at han ikke greide å la kroppen bli bedre. Derfor healet jeg med to intensjoner: Å få ham til å slappe av og å få systemet hans til å jobbe mer og fortere. Healing virker fort på dyr, uansett størrelse, og de gir klare beskjeder når de har fått nok. Så vi gjorde tre runder med healing, avbrutt av små skritteturer.

fersk hestepotet!

Etter dette var Genesis blitt roligere, mer som seg selv og veldig trøtt. Healing gjør både folk og dyr trøtte, og nå var han drittlei av å gå rundt på ridebanen uten mål og mening. Magen hans var fortsatt oppblåst, men det ble tydelig at vi ikke kunne gjøre mer for ham der og da og han ville aller helst at vi lot ham være i fred. Så da det nærmet seg midnatt, lot vi ham få hvile i fred.

Neste morgen var det en redusert, men glad hest som møtte oss. Genesis hadde bæsjet litt, magen var mindre oppblåst og han var desperat etter mat. Selvsagt skal ikke hesten spise mye de første dagene etter kolikk, men aldri har en liten neve høy vært mer kjærkommen enn for unge Genesis denne morgenen!

Snart to døgn etter dramaet, kan vi med lettelse fastslå at Genesis er sitt gamle jeg og at det gikk bra også denne gangen. Og takk og lov for det.

Møt Genesis -stallens lille/store koseklump

I serien der vi presenterer familiens firbeinte venner, er vi i dag kommet til Genesis, mors lille, store øyensten. Genesis er født i vårt eie, og er et ekte kjærlighetsbarn (også kjent som resultat av en tjuvparring). Med en langbeint varmblodstraver til mamma og en svær muskelbunt av en kaldblodstraver til pappa, var det aldri noen tvil om at Genesis ville bli en stor kar, men som toåring er han allerede en flott og høyreist herre.

Fordelen med å eie en hest fra fødselen av, er han i alle fall er godt vant med oss og våre vaner. Allerede i løpet av hans første levetime, var Eva inne i boksen og hjalp ham på beina. Siden han var litt svak etter fødselen, hjalp vi ham til å få i seg den viktige råmelka med en av barnas tåteflasker, og siden har Genesis vært helt ok med all håndtering. Fra første stund har han fint latt seg leie av både voksne og barn og det finnes ikke en mer sosial skapning under månen!

Hvordan Genesis blir seende ut som voksen, er vi ikke sikre på enda. Han vokser fortsatt mye, og ser ut som en typisk unghest for øyeblikket. Men det som er tydelig, er at han har fått det gode lynnet til begge foreldrene. Genesis er rolig, snill og tillitsfull, skjønner når han må være forsiktig fordi det er små mennesker rundt ham og er med på alt du ber ham om. Det var en og annen som hevet et øyenbryn når vi lot seksåringen vår leie ham som halvannet år gammel hingst rundt omkring, men Genesis elsker folk og er veldig trygg på det som skjer rundt ham. Men han er ikke kjapp.

Nå er vi godt i gang med å forberede ham på innridning. Genesis er allerede godt vant til å gå med sal på, han er tømmekjørt mye, men er litt redd vogna, så vi tar det med ro med den biten. Det er imidlertid ingen tvil om at dette blir en herlig hest å ri på, så mamma'n i huset teller ned hver dag til hun kan sette seg på den lille gullklumpen sin.


Når jeg snakker med Genesis, er det første som faller meg inn at denne fyren er "dum og deilig". Han liker alle og alle liker ham. Han er litt som quarterbacken i en amerikansk high School-film: Han er kjekk, velbygd og rask, men ikke skapt for akademiske utfordringer. Tenkingen overlater vi til andre! Han har ingen store tanker om tilværelsen sin: Alt han kjenner til er et liv med omsorg og mat og lek, og det er det han liker. Han har ingen bekymringer! De andre hestene liker ham, han liker dem og livet er en lek. Han vet at Timon setter ham høyt, og synes det er helt naturlig. "Bare se på meg! Jeg har lange bein og er en stilig fyr, selvsagt vil han være kompisen min!".

Å lære Genesis ting, vil ta litt tid, for han er ingen hjernekirurg. Ting må gjentas og gjentas og gjentas til det sitter, og likevel kan han bli forundret over det vi ber ham om. Så her kan vi bli nødt til å vise tålmodighet. Han er en type som vil like rideturer. I sitt eget hode ser han seg selv som en potensiell dressurhest også, men det kjennes som om han mangler hjernekapasitet og koordinasjon til det. Det er nok mer det at han liker tanken på at folk ser på ham. Det eneste jeg plukker opp som en fysisk utfordring for ham, er han trenger å bygge muskler, ellers vil kroppen hans virke ubalansert.

Framover skal vi følge arbeidet med Mr Dum & Deilig på bloggen :-)

Møt Timon -stallens lille grinebiter

 For å følge opp litt interessen for det jeg driver med i stallen, tenkte vi å presentere dere litt for de skapningene som utgjør de firbeinte familiemedlemmene våre. Og først ut er Timon, den litt reserverte sportsponnien vår.

For dem som ikke er helt inne i terminologien, er "sportsponni" et fint ord for en ponni som er en krysning mellom to ulike raser, eller som i Timons tilfelle, flere raser. Timon kom til oss på slutten av sommeren 2017 og er liksom barnas hest. Siden også de små i familien i ivrige i stallen, så vi etter en kompis som var voksen, stabil og samtidig var nok til at barna kunne føle seg trygge med å ri ham, og Timon traff blink på alle punkter.

Bakgrunnen til Timon er litt uoversiktlig. På sine snart femten år har han bodd en rekke steder og skal visst nok ikke ha hatt det så bra alle stedene. Likevel er han er en herlig fyr som er lett å håndtere, fin med barna og lav på rang i flokken. Og da han kom til oss, fant han øyeblikkelig sin plass i flokken.

Etter at han hadde vært her en stund, merket vi imidlertid at han begynte å virke rastløs og irritert. Ørene lå flatt bakover så fort vi nærmet oss boksdøra og selv om han aldri har forsøkt å bite eller sparke, oppfører han ser irritert og grinete når vi kommer inn til ham. Så fort han er salet opp eller spent for vogna, er det imidlertid bare lykke å spore.

Så over frokosten en dag, bestemte vi oss for å ta en liten "prat". I begynnelsen trakk han seg unna, svarte kort og grinete og virket som en sur tenåring. Noe av det første han gjorde helt klart, var at han ikke brydde seg nevneverdig om noen av oss på to bein, han liker nemlig bare Genesis (en av de andre hestene i stallen). Hadde det vært opp til ham, skulle det vært bare han og Genesis i verden...

Etter hvert slutter han imidlertid å trekke seg fysisk unna meg mens jeg forsøker å lese ham. Han lar meg ta på ham mens han spiser av høyet sitt og slutter å legge ørene til meg. Vi prater litt videre, men mest av alt forsøker jeg å lese personligheten hans: Det er tydelig at Timon er en hest som trenger å brukes. Slik bekrefter han mistanken vår om at noe av den sure oppførselen er rastløshet. Jeg ser en hest som trenger å få brukt ikke bare kroppen, men også hodet sitt, og som gjerne kan presses litt. Han er en type som kunne blitt god i mange ting, men han kjeder seg lett på ridebanen, så han har nok mer potensiale på tur eller foran vogna. Jeg ser også at han trenger en fast hånd, men samtidig mye ros. Han er veldig opptatt av nevnte Genesis, som bare er en dust på to år og ikke burde ha så høy en stjerne hos en eldre "onkel", og jeg får et klart inntrykk av at Timon ville elske en skikkelig tøff treningsøkt, for så å komme inn i stallen og skryte/klage litt til Genesis.

Siden han har hatt mange eiere og personer å forholde seg til, er han litt reservert til oss på to bein og later som om han ikke bryr seg nevneverdig om oss. Men jeg plukker tydelig opp at han egentlig ønsker seg en fast person som er hans menneske i denne verden.

Genesis og Timon er litt like å se på, men Genesis er i en alder av to år allerede mye større enn Timon, og kanskje stikker det litt at den lille jyplingen holder på å vokse ifra ham, for jeg plukker tydelig opp at han gjerne vil ha noe å konsentrere seg om, noe han kunne bli skikkelig flink til. Han viser meg nemlig at han kaster på hodet til Genesis og sier "Du har kanskje de lengste beina på Ålvundeidet, men jeg kan løpe skikkelig fort på tur!".

Så da vet vi hva vi har å jobbe med framover. Med to andre "prosjekthester" i stallen, må vi se om vi kan finne en oppgave Timon kan bli superflink på ;-)