Mørkredd fange i en spøkelseshistorie

Folk spør meg ofte om det ikke er skummelt å være medium. Når man ser tv-programmer der medium er med, er det ofte skumle og skremmende hendelser de opplever eller undersøker, så jeg skjønner at folk antar dette er hverdagen for et medium. Men min hverdag er overhode ikke slik. Faktisk skal jeg tilstå at jeg alltid har vært litt mørkredd. Helt til jeg begynte å utvikle evnene mine som medium. Nå er jeg ikke lenger redd for mørket, for jeg vet hva som er der ute og da trenger ikke fantasien min løpe løpsk hver gang jeg føler hårene reise seg i nakken.

Likevel: Det er jo ikke alt man ser som er like hyggelig. Den absolutte majoriteten av de som dukker opp, vil bare si hei eller fortelle meg noe de vil at sine etterlatte skal vite. Men innimellom dukker det opp folk og beskjeder jeg godt kunne vært foruten.

En av de aller ekleste historiene skjedde for noen år siden. Vi hadde ikke bodd så lenge i Norge, kona mi var gravid og livet smilte egentlig på alle fronter, men støtt og stadig så jeg en blek ungjente som bare sto der og stirret på meg. Mens hun kikket på meg, så jeg tydelig at halve hodet hennes var slått i stykker. Når slike ting dukker opp uten at jeg har bedt om det, pleier jeg bare å sende dem vekk. Det er liksom ikke så greit å ha en slik energi vandrende rundt i huset sitt, så gang på gang ba jeg henne forsvinne. Som regel forsvant hun...

...men dukket opp igjen senere. Hun kunne dukke opp hjemme hos oss, ved siden av meg i bilen, eller plutselig stå utenfor og kikke inn gjennom vinduet. Og hun var ganske insisterende. Til slutt toppet det seg da hun dukket opp på soverommet vårt om kvelden og ikke ville gå. Jeg ble ganske irritert, men kona, som er hakket mer glad i en god historie enn meg, satte seg opp, skrudde på lyset og spurte hvorfor hun var der.

Da kom hele historien: Denne jenta hadde levd hele livet sitt ikke langt fra der vi da leide hus. Hun var en vakker jente, og viste meg seg selv i 12-13-årsdalderen. Familien til denne jenta var fattige, og begge foreldrene måtte derfor jobbe på gårdene rundt om når det trengtes, og da måtte jenta følge meg og trøye seg selv mens de jobbet. Dette var helt greit, bortsett fra på en gård, der det var en gutt hun tydelig var redd for. Denne gutten var nesten voksen i fysisk forstand, men mentalt fortsatt et barn. Gutten likte den unge jenta, og selv om hun forsøkte å holde seg godt unna ham, hadde han kommet over henne mens hun lekte ved veien en dag. Han hadde forsøkt å gjøre kur til henne, jenta avvist ham og plutselig smalt det!

I tydelige bilder, viser jenta meg hvordan den eldre gutten forsøker å holde henne fast, og når hun skriker på hjelp, plukker han opp en stein i veikanten og knuser hodet hennes med den.

Bildene er sterke og følelsene jeg får enorme. Mens jeg forsøker å fordøye dette, insisterer jenta på at historien ikke er over. Hun forteller at det aldri ble klart hva som skjedde med henne, men at noen visste. Noen dekket over for odelsgutten, og sendte henne med elva, slik at hun ble funnet et annet sted enn der hun døde. Med rå bitterhet, viser hun meg at odelsguten gikk fri, selv om han aldri ble funnet i stand til å ta over gården sin og måtte passes på resten av livet.

Dette var ikke kjekke bilder å få over netthinnene like før leggetid, men så fort hun har fortalt historien sin, trekker hun seg tilbake og sier at hun ikke skal plage meg mer. "Jeg ville bare at noen skulle vite at jeg ikke døde der de fant meg," er det siste hun sier til meg, før hun forsvinner. Og det stemmer godt over ens med de få andre opplevelsene jeg har hatt av liknende art. De som har fortalt meg historien sin på denne måten, vil alltid at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Ikke fordi vi kan gjøre noe til eller ifra mht den eventuelle gjerningsmannen, men fordi de vil at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Og det er vel ikke for mye forlangt, når man får et dramatisk endelikt? Så får man bare være fornøyd med at man ikke er mørkredd lenger ;-)

Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

Møt Genesis -stallens lille/store koseklump

I serien der vi presenterer familiens firbeinte venner, er vi i dag kommet til Genesis, mors lille, store øyensten. Genesis er født i vårt eie, og er et ekte kjærlighetsbarn (også kjent som resultat av en tjuvparring). Med en langbeint varmblodstraver til mamma og en svær muskelbunt av en kaldblodstraver til pappa, var det aldri noen tvil om at Genesis ville bli en stor kar, men som toåring er han allerede en flott og høyreist herre.

Fordelen med å eie en hest fra fødselen av, er han i alle fall er godt vant med oss og våre vaner. Allerede i løpet av hans første levetime, var Eva inne i boksen og hjalp ham på beina. Siden han var litt svak etter fødselen, hjalp vi ham til å få i seg den viktige råmelka med en av barnas tåteflasker, og siden har Genesis vært helt ok med all håndtering. Fra første stund har han fint latt seg leie av både voksne og barn og det finnes ikke en mer sosial skapning under månen!

Hvordan Genesis blir seende ut som voksen, er vi ikke sikre på enda. Han vokser fortsatt mye, og ser ut som en typisk unghest for øyeblikket. Men det som er tydelig, er at han har fått det gode lynnet til begge foreldrene. Genesis er rolig, snill og tillitsfull, skjønner når han må være forsiktig fordi det er små mennesker rundt ham og er med på alt du ber ham om. Det var en og annen som hevet et øyenbryn når vi lot seksåringen vår leie ham som halvannet år gammel hingst rundt omkring, men Genesis elsker folk og er veldig trygg på det som skjer rundt ham. Men han er ikke kjapp.

Nå er vi godt i gang med å forberede ham på innridning. Genesis er allerede godt vant til å gå med sal på, han er tømmekjørt mye, men er litt redd vogna, så vi tar det med ro med den biten. Det er imidlertid ingen tvil om at dette blir en herlig hest å ri på, så mamma'n i huset teller ned hver dag til hun kan sette seg på den lille gullklumpen sin.


Når jeg snakker med Genesis, er det første som faller meg inn at denne fyren er "dum og deilig". Han liker alle og alle liker ham. Han er litt som quarterbacken i en amerikansk high School-film: Han er kjekk, velbygd og rask, men ikke skapt for akademiske utfordringer. Tenkingen overlater vi til andre! Han har ingen store tanker om tilværelsen sin: Alt han kjenner til er et liv med omsorg og mat og lek, og det er det han liker. Han har ingen bekymringer! De andre hestene liker ham, han liker dem og livet er en lek. Han vet at Timon setter ham høyt, og synes det er helt naturlig. "Bare se på meg! Jeg har lange bein og er en stilig fyr, selvsagt vil han være kompisen min!".

Å lære Genesis ting, vil ta litt tid, for han er ingen hjernekirurg. Ting må gjentas og gjentas og gjentas til det sitter, og likevel kan han bli forundret over det vi ber ham om. Så her kan vi bli nødt til å vise tålmodighet. Han er en type som vil like rideturer. I sitt eget hode ser han seg selv som en potensiell dressurhest også, men det kjennes som om han mangler hjernekapasitet og koordinasjon til det. Det er nok mer det at han liker tanken på at folk ser på ham. Det eneste jeg plukker opp som en fysisk utfordring for ham, er han trenger å bygge muskler, ellers vil kroppen hans virke ubalansert.

Framover skal vi følge arbeidet med Mr Dum & Deilig på bloggen :-)

Jobbe med hjelperne: Stol på intuisjonen!

Mange av dem som skriver til oss, er ute etter tips til hvordan de kan jobbe med hjelperne sine eller finne ut hvem hjelperne er. Siden dette er noe som ser ut til å oppta mange, har jeg lovet å skrive en serie bloggposter om dette temaet. Disse postene kan leses, som alle andre, bare fordi temaet er interessant, eller man kan velge å jobbe med tingene vi foreslår her, og ta det som et lite kurs i egenutvikling. Det er helt opp til hver enkelt!


Noe av det første vi gjør på alle kursene mine, er å jobbe med intuisjonen vår!

Intuisjon har et urettferdig dårlig rykte, og blir ofte avfeid som ubegrunnede følelser, men det er også voksende akademisk aksept for at det vi kaller intuisjon er basert på oppsamlet informasjon som det ubevisste har samlet seg opp. Uansett: Dette er det beste stedet å begynne hvis man vil utvikle sin egen evne til å kommunisere med den andre siden, synske evner eller kommunisere med åndelige hjelpere.

Alle har kjent på sin egen intuisjon på ulike tidspunkt. Noen følger den mer enn andre, men min erfaring er at jo mer du lytter til intuisjonen din, jo sterkere blir den og jo lettere blir det for hjelperne dine å lede deg i riktig retning. Den enkleste testen på hvorvidt du baserer valgene dine på intuisjon eller ikke, er å stille deg selv følgende spørsmål: Hva sier magefølelsen min om dette? Hverdagen vår programmerer oss til å spørre hodet til råds når vi skal ta et valg. Da baserer vi valget på det vi vet og rasjonalitet. Men spør vi magefølelsen, får vi det svaret vi føler er riktig, det svaret vi kanskje ikke kan forsvare rasjonelt sett, men som kjennes riktig. Venner man seg til å følge magefølelsen og gjøre det som føles rett, vil også følelsen som guider oss bli sterkere og tydeligere. Og valgene våre vil føles mye mer rett.

Mange som har jobbet med dette over en tid, forteller at de begynner å føle seg mye mer hele og kjenner en større ro over de valgene de tar. Mange opplever også at de da i større grad opplever at muligheter dukker opp som forsterker følelsen av at de tok riktig valg.

Det er også så enkelt som at denne intuisjonen er grunnlaget for alt jeg gjør, som healing, mediumskap og synsk arbeide. Alt begynner med å styrke og lytte til intuisjonen.

Så, hvor begynner man med å styrke intuisjonen sin? Jo, det er faktisk så enkelt som at man konsekvent bruker magefølelsen. Så dersom du ønsker å jobbe med intuisjonen din, skal du over den neste uken prøve å basere valgene dine KUN på magefølelse. Alt fra de små valgene (skal jeg ha mørke eller lyse sokker på meg i dag?) til de større (skal jeg ta denne jobben eller ikke?) skal avgjøres ved å følge følelsene. Hva føler du er rett for deg? Hva forteller magefølelsen din deg om denne situasjonen?

Det kan være vanskelig, men det kan også vøre befriende og gøy! Lykke til!

I begravelse med et medium

Innimellom gir livet med en healer noen litt uvanlige opplevelser. Familien vår opplever stadig litt underlige dimensjoner av hverdagslige ting, og situasjoner der far plutselig har en helt annet opplevelse enn resten av gjengen.

Noe av det rareste, var kanskje første gang Eva og jeg gikk sammen i en begravelse. For meg er begravelser veldig spesielle opplevelser, og ikke udelt triste, men jeg tror ikke vi hadde snakket om dette før. Eva er sterkt involvert i det jeg driver med, men av en eller annen grunn hadde via altså ikke snakket om begravelser, og derfor så jeg at hun skvatt til da jeg lente meg over til henne og hvisket av avdøde sto like ved siden av henne. Eva så bokstavlig talt ut som om hun hadde sett et spøkelse, enda hun ikke ser noe av det jeg ser.

Den gangen var det et familiemedlem av Eva vi fulgte til graven, og de nærmeste fant stor trøst i å vite at deres kjære hadde vært der, hørt alle de fine tingene som ble satt og følt seg stolt over begravelsen sin. Men det er naturligvis ikke alle som vil være like åpne for slik innsikt midt i sorgen.

Det er som oftest veldig fint å se hvor stor pris den avdøde setter på begravelsen sin. Å se rommet fylles av dem man har satt pris på og delt livet med, høre de fine minnene de etterlatte vil bære med seg og se deres reaksjoner på din bortgang, er en mektig opplevelse. Dersom dødsfallet har vært plutselig og dramatisk, er det naturligvis noe vanskeligere også for den som har gått bort, men min erfaring er at de alltid kommer til begravelsen med god støtte fra den andre siden. Familie og venner som allerede er gått bort, tar seg av den avdøde og hjelper vedkommende å finne seg til rette på den andre siden. Og derfor er de også med i begravelsen.

Selvsagt er begravelser triste også for meg. Og det skal de være. Vi er der for å si farvel til noen på denne siden, og det skal være trist. Samtidig opplever jeg at den avdøde ALLTID er der. Og det er vel ikke så rart? Ville ikke du vært der, hvis du kunne? Og de kommer aldri alene. Uansett hvor full eller tom kirka er, er det alltid en masse folk på den andre sida der også. Og de er der for å støtte den avdøde. For den avdøde, er det også en trist dag. Han eller hun skal si ha det til oss som er igjen på denne sida, og det er de andre døde der for å støtte vedkommende i, men samtidig er det en feiring for dem, fordi vedkommende nå er kommet over til dem.

Begravelser er alltid høytidelige. Sorg er høytidelig og i tillegg til de som er direkte berørt av bortgangen, er det alle dem som er kommet for å vise sin respekt for dem som har mistet noen. Men likevel kommer det alltid noen element av humor også. Noen ganger kan dette føles upassende, men det er også den mest normale reaksjonen i verden. Minnene om den avdøde vil jo i de fleste tilfeller få deg til å le eller smile. Og når disse episodene oppstår, ler den avdøde med oss.

Mange etterlatte synes det er godt når begravelsen er over. Det er som om man setter et punktum ved begravelsen og etter den kan få lov til å gå litt videre. Akkurat likens er det på den andre siden. Den avdøde må også gjennom begravelsen si farvel. Det er vedkommendes avslutning på det jordiske livet og begynnelsen på en ny tilværelse uten kroppen. De som er med den avdøde på den andre siden, er der for å "bære" vedkommende gjennom begravelsen, men når den er overstått, blir det forventet at man går videre i sin nyt tilværelse.

Så neste gang du går i en begravelse, kan du ha dette i bakhodet. Og når du kjenner behov for å le: Le hjertelig, og vit at du ler MED den avdøde.

-Finner jeg kjærligheten?

Nå på begynnelsen av året, er det høysesong for  gjøre readinger for folk. Det nye året er en frisk start og en mulighet til å mentalt legge ting bak seg og se lyst på framtida, og mange ønsker å vite litt om det året som ligger foran dem. Siden mange av kundene mine er flinke til å bruke readingene mine, og tar tak i ting de ikke liker, er dette arbeid jeg synes er veldig kjekt.

Men når man skriver mange readinger på kort tid, er det enkelte spørsmål som går igjen oftere enn andre (det er jo naturlig, enkelte ting er viktigere for oss mennesker enn andre ting). Og jammen har jeg ikke merket meg at det er enkelte svar som kommer oftere enn andre også. La meg forklare:

Veldig mange lurer på om de noen sinne vil finne kjærligheten. Og det skjønner jeg godt. Lever man alene er det naturlig å lure på det, og jeg tror alle som har vært alene over litt tid kjenner på at det er grenser for hvor mange frosker man kan kysse før en prins bør materialisere seg. Mennesket er nå en gang flokkdyr, og alle trenger å kjenne at man hører til et sted, at man har sin egen lille flokk. Men det er som er interessant i denne sammenhengen, er ikke det at mange lurer på dette, men det at veldig mange får svar som ligner på hverandre.

Flere ganger i uka, skriver vi nemlig til folk som får til svar at "jeg ser en langvarig partner for deg, men jeg tror ikke dere bor sammen. Jeg ser dere gjøre mye sammen, reise sammen, dele opplevelser og være hverandres partner. Men dere beholder hver deres bolig, og jeg ser dere også gjøre ting separat med deres respektive familier." Mange blir naturligvis litt skuffet over dette svaret, men etter å ha gitt MANGE slike readinger, har vi begynt å reflektere litt over det og sammenligne den trenden vi ser i readingene med det vi ser rundt oss i samfunnet. Og det stemmer over ens. Mange opplever samlivsbrudd, fulgt av noen kortere forhold, mens man igjen finner balansen i en ny tilværelse. Så vokser barna opp og greier seg selv, man får mer fritid og frihet, og ønsker kanskje å dele den med noen. Samtidig har man allerede gått igjennom et samlivsbrudd, måttet starte på nytt og ønsker ikke å gjøre det igjen. Dermed oppstår nye samlivsformer.

Vi skal ikke mange åra bakover i tid før kvinner var totalt avhengige av å "ha en mann". De færreste kvinner for et par generasjoner siden tjente nok til å forsørge seg og sitte på egen eiendom. Dermed holdt kanskje ekteskap som ikke ville overlevd i den hverdagen vi lever nå. Men i dag er ting annerledes. Ingen MÅ ha en partner for å leve et fullverdig liv. Ingen MÅ bli i et forhold som ikke gir dem noe. Dermed får vi flere samlivsbrudd, men også flere muligheter til lykke.

Mange drømmer om "lykkelig i alle sine dager". Men de som virkelig lever sammen til døden skiller dem ad, vil kunne fortelle at dagene heller ikke for dem alltid er bare lykkelige. Samliv og lykke handler om valg, som alt annet. Og med det samfunnet vi har i dag, er det kanskje ikke slik at EN partner vil kunne gjøre deg lykkelig hele livet? Folk vokser og endrer seg hele tida, og det som gjorde deg lykkelig for femten år siden, er neppe det samme som gjør deg lykkelig i dag. Noen ganger vokser par i samme retning, noen ganger i ulike.

Det jeg tror blir poenget med dette bloggposten, er en ting som også går igjen i disse readingene: "Jeg ser dere ikke bo sammen permanent, men dere tilbringer mye tid sammen, og dere gjør hverandre lykkelige." Og det er det som er viktig, er det ikke? Å være lykkelig og tilfreds. Så spiller det kanskje mindre rolle om man deler postkasse eller ikke...?

Møt Timon -stallens lille grinebiter

 For å følge opp litt interessen for det jeg driver med i stallen, tenkte vi å presentere dere litt for de skapningene som utgjør de firbeinte familiemedlemmene våre. Og først ut er Timon, den litt reserverte sportsponnien vår.

For dem som ikke er helt inne i terminologien, er "sportsponni" et fint ord for en ponni som er en krysning mellom to ulike raser, eller som i Timons tilfelle, flere raser. Timon kom til oss på slutten av sommeren 2017 og er liksom barnas hest. Siden også de små i familien i ivrige i stallen, så vi etter en kompis som var voksen, stabil og samtidig var nok til at barna kunne føle seg trygge med å ri ham, og Timon traff blink på alle punkter.

Bakgrunnen til Timon er litt uoversiktlig. På sine snart femten år har han bodd en rekke steder og skal visst nok ikke ha hatt det så bra alle stedene. Likevel er han er en herlig fyr som er lett å håndtere, fin med barna og lav på rang i flokken. Og da han kom til oss, fant han øyeblikkelig sin plass i flokken.

Etter at han hadde vært her en stund, merket vi imidlertid at han begynte å virke rastløs og irritert. Ørene lå flatt bakover så fort vi nærmet oss boksdøra og selv om han aldri har forsøkt å bite eller sparke, oppfører han ser irritert og grinete når vi kommer inn til ham. Så fort han er salet opp eller spent for vogna, er det imidlertid bare lykke å spore.

Så over frokosten en dag, bestemte vi oss for å ta en liten "prat". I begynnelsen trakk han seg unna, svarte kort og grinete og virket som en sur tenåring. Noe av det første han gjorde helt klart, var at han ikke brydde seg nevneverdig om noen av oss på to bein, han liker nemlig bare Genesis (en av de andre hestene i stallen). Hadde det vært opp til ham, skulle det vært bare han og Genesis i verden...

Etter hvert slutter han imidlertid å trekke seg fysisk unna meg mens jeg forsøker å lese ham. Han lar meg ta på ham mens han spiser av høyet sitt og slutter å legge ørene til meg. Vi prater litt videre, men mest av alt forsøker jeg å lese personligheten hans: Det er tydelig at Timon er en hest som trenger å brukes. Slik bekrefter han mistanken vår om at noe av den sure oppførselen er rastløshet. Jeg ser en hest som trenger å få brukt ikke bare kroppen, men også hodet sitt, og som gjerne kan presses litt. Han er en type som kunne blitt god i mange ting, men han kjeder seg lett på ridebanen, så han har nok mer potensiale på tur eller foran vogna. Jeg ser også at han trenger en fast hånd, men samtidig mye ros. Han er veldig opptatt av nevnte Genesis, som bare er en dust på to år og ikke burde ha så høy en stjerne hos en eldre "onkel", og jeg får et klart inntrykk av at Timon ville elske en skikkelig tøff treningsøkt, for så å komme inn i stallen og skryte/klage litt til Genesis.

Siden han har hatt mange eiere og personer å forholde seg til, er han litt reservert til oss på to bein og later som om han ikke bryr seg nevneverdig om oss. Men jeg plukker tydelig opp at han egentlig ønsker seg en fast person som er hans menneske i denne verden.

Genesis og Timon er litt like å se på, men Genesis er i en alder av to år allerede mye større enn Timon, og kanskje stikker det litt at den lille jyplingen holder på å vokse ifra ham, for jeg plukker tydelig opp at han gjerne vil ha noe å konsentrere seg om, noe han kunne bli skikkelig flink til. Han viser meg nemlig at han kaster på hodet til Genesis og sier "Du har kanskje de lengste beina på Ålvundeidet, men jeg kan løpe skikkelig fort på tur!".

Så da vet vi hva vi har å jobbe med framover. Med to andre "prosjekthester" i stallen, må vi se om vi kan finne en oppgave Timon kan bli superflink på ;-)