Ja, du leste rett: Også døde folk maser innimellom. Det er litt som på denne siden, at noen er mer krevende og tar mer plass enn andre. Og innimellom treffer jeg selvsagt på noen som har mer på hjertet enn det jeg har tid og lyst til å ta inn. Da føles det lett som at de maser på meg, og jeg blir litt forvirra av hva som skjer på den andre siden, og hva som skjer her.
Ett godt eksempel på dette, er en dame som henger rundt et sted jeg jobber en del. Dette er en gammel dame som etter at hun gikk over til den andre siden, er trukket mot bygningen jeg jobber i fordi det er mye folk og barn der. Dette liker hun, og jeg tenker at det nok er noe hun ville likt i live også. Så hun har gjort bygningen til sitt tilholdssted. Naturligvis så jeg henne en av de første gangene jeg kom til stedet, og anerkjente nærværet hennes uten å gjøre så mye mer ut av det. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for siden den gangen lar hun meg ikke være i fred. Uansett når jeg er i den bygningen, er hun der og krever oppmerksomhet.
Jeg tror ikke denne kvinnen var spesielt krevende i live, men nå som hun er død og har merket at jeg kan se og høre henne, forventer hun at jeg skal kommunisere med henne hver gang jeg kommer. Og mellom hver gang jeg er der, samler hun liksom opp ting hun vil snakke om eller kommentere. Dessverre for henne er jo jeg der på jobb, og kan ikke alltid prate med henne. Det har hun lite forståelse for, og når jeg ikke vil høre på henne blir hun irritert på meg. Innimellom har jeg kjent denne irritasjonen så sterkt at jeg har unngått å gå inn i den delen av bygningen hun holder til, fordi jeg ikke har orket følelsene hun gir meg.
På et tidspunkt gjorde jeg den tabben at jeg fortalte en kollega at jeg ikke orket å gå dit på grunn av denne døde damen. Kollegaen min, som ikke har mine evner, synes dette var kjempespennende og ville med en gang vise meg bilder av alle som har jobbet der for å finne ut hvem dette er, mens jeg synes det hele begynte å bli litt slitsomt.
Og slike ting skjer naturligvis andre steder også. Av og til kan jeg synes det er spennende å finne ut hvem som er på et sted, andre ganger passer det bare dårlig. Slik oppstår også noen vittige situasjoner, som når jeg møter noen inne i et kjøpesenter i Kristiansund og trør til sides for ikke å krasje med denne personen. Idet jeg liksom tar et steg til sides for ikke å kollidere med personen, skjønner jeg at det er bare jeg som ser ham, og håper ingen la merke til min lille dans.
Et annet eksempel, er når kona mi har gjort en avtale med noen på den andre siden (det gjør hun ofte ettersom hun er "like synsk som en gråstein" ifølge henne selv, men har mange folk på den andre siden som hun liker å høre ifra eller spørre til råds). Dette gjør hun gjerne uten å informere meg først, så når de døde dukker opp som avtalt med Eva, jager jeg dem unna. Da trekker de seg litt unna, men likevel kjenner jeg dem i bakgrunnen og dette gir meg dårlig samvittighet. Det samme gjelder når jeg selv gjør en avtale med noen på den andre siden, for så å bryte avtalen. Innimellom skjer det jo, for det er ikke alltid det passer i hverdagen å sette seg ned å ha lange samtaler inni sitt eget hode, men hver gang det skjer, gir de meg denne dårlige samvittigheten.
Det jeg har lært over tid, er at det ikke lønner seg å skyve dem til sides hvis de har noe de vil ha sagt. Er det mulig å ta praten, er det best å bare gjøre det. Likevel er det en del situasjoner der jeg bare må skyve dem unna fordi det rett og slett ikke passer med planene og begivenhetene rundt oss. Har de noe viktig på hjertet, kommer de alltid tilbake ;-)
No comments:
Post a Comment