Vær lykkelig på ferja!

Denne uka gjorde vi en Reading som fikk meg til å tenke på noe som jeg lenge har ment å skrive om. I denne readingen var det en gjennomgående lykkelig og energisk tone, og mot slutten av readinga ble det klart at litt av grunnen til at mottakeren var så lykkelig og hadde så mye å se fram til, er at vedkommende har lært seg å sette pris på selv de små tingene i hverdagen og kjenne på lykken de gir.

Jeg vet det er en klisjé å sette pris på de små tingene i hverdagen, og at mindfullness skyller som en tsunami over hele verden, men personlig får jeg milde brekninger av hele ordet mindfullness og alle flosklene som kommer med det. Likevel er det så enkelt som at man kan velge å være lykkelig, og man kan velge å kjenne på den lykken man har, hver dag, hvert eneste øyeblikk. Det handler bare om å stoppe opp og lukte på blomstrene.

Ofte sier kunder til meg at de skal nyte livet når barna har flyttet hjemmefra, når de blir pensjonister eller når et eller annet er gjort eller overstått. Det gjør meg usigelig trist, for ingen av oss vet hva morgendagen bringer, eller om den kommer i det hele tatt. Det eneste vi vet og har, er det vi har her og nå. Så å ikke nyte det øyeblikket som er akkurat her akkurat nå, er bortkastet. Uansett hvor travelt man måtte ha det, eller hvor tøft livet er, er det også all verdens muligheter til å nyte det som er godt.

La meg gi et eksempel: Å nyte øyeblikket, handler om å nettopp stoppe opp, legge ned telefonen, sette jobbtankene på vent og bare være i øyeblikket. Hvis du for eksempel må ta ferja på veien til jobb: Kom deg opp og ut på dekk, kjenn på vinden, se på naturen, lukt den salte sjøen! Det spiller ingen rolle om det strålende sol eller isende kaldt. Uansett er det en opplevelse! Gi deg selv rom til å føle på den.

Eller når småbarnslivet er på sitt mest hektiske, huset ser ut som en krigssone og barna holder på å drepe hverandre, men du har laget deg en perfekt kopp kaffe. Det å unne seg å sette seg ned med den kaffekoppen mens den holder perfekt temperatur, lukke øynene og bare kjenne på smaken, mens livet raser rundt deg. Og midt i kaoset kjenne på hvor heldig du er, som er omgitt av liv og røre, kjærlighet og energi.

Situasjonene er utallige, og hver enkelt må finne sine lommer der det er mulig å kjenne på lykken. Men poenget er at lykke ikke er noe man får eller oppnår, det er noe man velger. Livet byr på mye rart, men de som er genuint lykkelige, er de som velger å være det. De som velger å ta inn alt som byr seg av gode øyeblikk, står 100% i dem og gir slipp på det de ikke kan styre. Mye er utenfor vår kontroll, men ALLE kan velge å være lykkelig, enten det er over en kaffekopp, på ridetur i skogen eller rett og slett på ferja hjem fra jobb.

Kolikkdrama på en søndagskveld

Kolikk er mange hesteeieres store frykt, og på søndag var det vår tur til å oppleve dette med en av hestene våre. Vi hadde hatt en fin dag i stallen, i strålende sol, vært ute på en liten skrittetur og kost oss med å se dyra leke på beitet tidligere på dagen, men på kvelden kom telefonen: Evas lille øyensten Genesis var blitt syk!

Det var da hestene skulle inn til kvelds at det ble klart at Genesis ikke var i form. Som de fleste hengslete toåringer er han over snittet ivrig på mat, men denne kvelden kom han inn uten å spise noe, la seg ned i boksen og forsøkte å rulle seg. Heldigvis reagerte de som tok ham inn fort, og både vi og veterinæren ble varslet.

Genesis er Evas lille øyensten. Vi har eid ham helt siden han ble født, og fra første møte, mindre enn en time etter at han ble født, har Eva vært klar på at dette er hennes hest. Vi har sosialisert og trent ham slik vi vil ha ham og det er ingen tvil om at Genesis er et familiemedlem. Så da telefonen kom om at han viste tegn på kolikk, var matmor Eva kjapp i vendingene. Vi kom oss til stallen i en fart, og der var Genesis allerede i gang med å bli skrittet rundt, godt innpakket i dekken. Det tok ikke mer enn et kjapt blikk på gullet for å være klar over at han ikke hadde det godt.

Veterinæren på vakt konstaterte at det nok dreide seg om en mild kolikk, ga smertestillende og beordret skritting og ingen mat til han ble seg selv igjen. Mer fikk hun ikke gjort, for den godeste Genesis ville ikke svelge slangen hun skulle undersøke ham med til tross for beroligende midler.

Så da sto vi der... i bitende kulde, på søndags kveld, og hadde x antall timer med skritting av syk hest foran oss. Så fort dyrlegen var dratt, snudde Eva seg til meg: "Fyr opp labbene, cowboy, for dette kan ta tid!". Nå jobber jeg MYE med kolikk på spedbarn, men med hester har jeg ikke like mye erfaring. Vi er alltid nøye med at folk ikke skal velge oss over ordinær medisinsk behandling, så akutte ting blir det mindre av, men jeg har vært borti det. Eva har imidlertid klokketro til at jeg kan fikse det meste, og det var tydelig at hun ikke skulle stå der og se på at hestegullet hennes hadde det vondt uten å gjøre noe.

fersk potetmos!

Så da var det bare å fyre opp nevene mens hesten fortsatt var groggy av det beroligende veterinæren hadde gitt ham, og se hva jeg kunne gjøre. Jeg merket med en gang at han hadde sterke magekramper og spente beina og magen for å stå imot krampene. Han likte ikke at vi rørte ham, heller, så jeg var glad for at han fortsatt var sløvet av legemidler. Jeg behandlet ham litt som jeg gjør med babyer som har kolikk, med den forskjellen at Genesis tydelig ikke hadde noen "twist" på tarmene sine, slik babyer ofte har. Derimot var han så anspent at han ikke greide å la kroppen bli bedre. Derfor healet jeg med to intensjoner: Å få ham til å slappe av og å få systemet hans til å jobbe mer og fortere. Healing virker fort på dyr, uansett størrelse, og de gir klare beskjeder når de har fått nok. Så vi gjorde tre runder med healing, avbrutt av små skritteturer.

fersk hestepotet!

Etter dette var Genesis blitt roligere, mer som seg selv og veldig trøtt. Healing gjør både folk og dyr trøtte, og nå var han drittlei av å gå rundt på ridebanen uten mål og mening. Magen hans var fortsatt oppblåst, men det ble tydelig at vi ikke kunne gjøre mer for ham der og da og han ville aller helst at vi lot ham være i fred. Så da det nærmet seg midnatt, lot vi ham få hvile i fred.

Neste morgen var det en redusert, men glad hest som møtte oss. Genesis hadde bæsjet litt, magen var mindre oppblåst og han var desperat etter mat. Selvsagt skal ikke hesten spise mye de første dagene etter kolikk, men aldri har en liten neve høy vært mer kjærkommen enn for unge Genesis denne morgenen!

Snart to døgn etter dramaet, kan vi med lettelse fastslå at Genesis er sitt gamle jeg og at det gikk bra også denne gangen. Og takk og lov for det.

Mørkredd fange i en spøkelseshistorie

Folk spør meg ofte om det ikke er skummelt å være medium. Når man ser tv-programmer der medium er med, er det ofte skumle og skremmende hendelser de opplever eller undersøker, så jeg skjønner at folk antar dette er hverdagen for et medium. Men min hverdag er overhode ikke slik. Faktisk skal jeg tilstå at jeg alltid har vært litt mørkredd. Helt til jeg begynte å utvikle evnene mine som medium. Nå er jeg ikke lenger redd for mørket, for jeg vet hva som er der ute og da trenger ikke fantasien min løpe løpsk hver gang jeg føler hårene reise seg i nakken.

Likevel: Det er jo ikke alt man ser som er like hyggelig. Den absolutte majoriteten av de som dukker opp, vil bare si hei eller fortelle meg noe de vil at sine etterlatte skal vite. Men innimellom dukker det opp folk og beskjeder jeg godt kunne vært foruten.

En av de aller ekleste historiene skjedde for noen år siden. Vi hadde ikke bodd så lenge i Norge, kona mi var gravid og livet smilte egentlig på alle fronter, men støtt og stadig så jeg en blek ungjente som bare sto der og stirret på meg. Mens hun kikket på meg, så jeg tydelig at halve hodet hennes var slått i stykker. Når slike ting dukker opp uten at jeg har bedt om det, pleier jeg bare å sende dem vekk. Det er liksom ikke så greit å ha en slik energi vandrende rundt i huset sitt, så gang på gang ba jeg henne forsvinne. Som regel forsvant hun...

...men dukket opp igjen senere. Hun kunne dukke opp hjemme hos oss, ved siden av meg i bilen, eller plutselig stå utenfor og kikke inn gjennom vinduet. Og hun var ganske insisterende. Til slutt toppet det seg da hun dukket opp på soverommet vårt om kvelden og ikke ville gå. Jeg ble ganske irritert, men kona, som er hakket mer glad i en god historie enn meg, satte seg opp, skrudde på lyset og spurte hvorfor hun var der.

Da kom hele historien: Denne jenta hadde levd hele livet sitt ikke langt fra der vi da leide hus. Hun var en vakker jente, og viste meg seg selv i 12-13-årsdalderen. Familien til denne jenta var fattige, og begge foreldrene måtte derfor jobbe på gårdene rundt om når det trengtes, og da måtte jenta følge meg og trøye seg selv mens de jobbet. Dette var helt greit, bortsett fra på en gård, der det var en gutt hun tydelig var redd for. Denne gutten var nesten voksen i fysisk forstand, men mentalt fortsatt et barn. Gutten likte den unge jenta, og selv om hun forsøkte å holde seg godt unna ham, hadde han kommet over henne mens hun lekte ved veien en dag. Han hadde forsøkt å gjøre kur til henne, jenta avvist ham og plutselig smalt det!

I tydelige bilder, viser jenta meg hvordan den eldre gutten forsøker å holde henne fast, og når hun skriker på hjelp, plukker han opp en stein i veikanten og knuser hodet hennes med den.

Bildene er sterke og følelsene jeg får enorme. Mens jeg forsøker å fordøye dette, insisterer jenta på at historien ikke er over. Hun forteller at det aldri ble klart hva som skjedde med henne, men at noen visste. Noen dekket over for odelsgutten, og sendte henne med elva, slik at hun ble funnet et annet sted enn der hun døde. Med rå bitterhet, viser hun meg at odelsguten gikk fri, selv om han aldri ble funnet i stand til å ta over gården sin og måtte passes på resten av livet.

Dette var ikke kjekke bilder å få over netthinnene like før leggetid, men så fort hun har fortalt historien sin, trekker hun seg tilbake og sier at hun ikke skal plage meg mer. "Jeg ville bare at noen skulle vite at jeg ikke døde der de fant meg," er det siste hun sier til meg, før hun forsvinner. Og det stemmer godt over ens med de få andre opplevelsene jeg har hatt av liknende art. De som har fortalt meg historien sin på denne måten, vil alltid at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Ikke fordi vi kan gjøre noe til eller ifra mht den eventuelle gjerningsmannen, men fordi de vil at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Og det er vel ikke for mye forlangt, når man får et dramatisk endelikt? Så får man bare være fornøyd med at man ikke er mørkredd lenger ;-)

Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

Møt Genesis -stallens lille/store koseklump

I serien der vi presenterer familiens firbeinte venner, er vi i dag kommet til Genesis, mors lille, store øyensten. Genesis er født i vårt eie, og er et ekte kjærlighetsbarn (også kjent som resultat av en tjuvparring). Med en langbeint varmblodstraver til mamma og en svær muskelbunt av en kaldblodstraver til pappa, var det aldri noen tvil om at Genesis ville bli en stor kar, men som toåring er han allerede en flott og høyreist herre.

Fordelen med å eie en hest fra fødselen av, er han i alle fall er godt vant med oss og våre vaner. Allerede i løpet av hans første levetime, var Eva inne i boksen og hjalp ham på beina. Siden han var litt svak etter fødselen, hjalp vi ham til å få i seg den viktige råmelka med en av barnas tåteflasker, og siden har Genesis vært helt ok med all håndtering. Fra første stund har han fint latt seg leie av både voksne og barn og det finnes ikke en mer sosial skapning under månen!

Hvordan Genesis blir seende ut som voksen, er vi ikke sikre på enda. Han vokser fortsatt mye, og ser ut som en typisk unghest for øyeblikket. Men det som er tydelig, er at han har fått det gode lynnet til begge foreldrene. Genesis er rolig, snill og tillitsfull, skjønner når han må være forsiktig fordi det er små mennesker rundt ham og er med på alt du ber ham om. Det var en og annen som hevet et øyenbryn når vi lot seksåringen vår leie ham som halvannet år gammel hingst rundt omkring, men Genesis elsker folk og er veldig trygg på det som skjer rundt ham. Men han er ikke kjapp.

Nå er vi godt i gang med å forberede ham på innridning. Genesis er allerede godt vant til å gå med sal på, han er tømmekjørt mye, men er litt redd vogna, så vi tar det med ro med den biten. Det er imidlertid ingen tvil om at dette blir en herlig hest å ri på, så mamma'n i huset teller ned hver dag til hun kan sette seg på den lille gullklumpen sin.


Når jeg snakker med Genesis, er det første som faller meg inn at denne fyren er "dum og deilig". Han liker alle og alle liker ham. Han er litt som quarterbacken i en amerikansk high School-film: Han er kjekk, velbygd og rask, men ikke skapt for akademiske utfordringer. Tenkingen overlater vi til andre! Han har ingen store tanker om tilværelsen sin: Alt han kjenner til er et liv med omsorg og mat og lek, og det er det han liker. Han har ingen bekymringer! De andre hestene liker ham, han liker dem og livet er en lek. Han vet at Timon setter ham høyt, og synes det er helt naturlig. "Bare se på meg! Jeg har lange bein og er en stilig fyr, selvsagt vil han være kompisen min!".

Å lære Genesis ting, vil ta litt tid, for han er ingen hjernekirurg. Ting må gjentas og gjentas og gjentas til det sitter, og likevel kan han bli forundret over det vi ber ham om. Så her kan vi bli nødt til å vise tålmodighet. Han er en type som vil like rideturer. I sitt eget hode ser han seg selv som en potensiell dressurhest også, men det kjennes som om han mangler hjernekapasitet og koordinasjon til det. Det er nok mer det at han liker tanken på at folk ser på ham. Det eneste jeg plukker opp som en fysisk utfordring for ham, er han trenger å bygge muskler, ellers vil kroppen hans virke ubalansert.

Framover skal vi følge arbeidet med Mr Dum & Deilig på bloggen :-)

Jobbe med hjelperne: Stol på intuisjonen!

Mange av dem som skriver til oss, er ute etter tips til hvordan de kan jobbe med hjelperne sine eller finne ut hvem hjelperne er. Siden dette er noe som ser ut til å oppta mange, har jeg lovet å skrive en serie bloggposter om dette temaet. Disse postene kan leses, som alle andre, bare fordi temaet er interessant, eller man kan velge å jobbe med tingene vi foreslår her, og ta det som et lite kurs i egenutvikling. Det er helt opp til hver enkelt!


Noe av det første vi gjør på alle kursene mine, er å jobbe med intuisjonen vår!

Intuisjon har et urettferdig dårlig rykte, og blir ofte avfeid som ubegrunnede følelser, men det er også voksende akademisk aksept for at det vi kaller intuisjon er basert på oppsamlet informasjon som det ubevisste har samlet seg opp. Uansett: Dette er det beste stedet å begynne hvis man vil utvikle sin egen evne til å kommunisere med den andre siden, synske evner eller kommunisere med åndelige hjelpere.

Alle har kjent på sin egen intuisjon på ulike tidspunkt. Noen følger den mer enn andre, men min erfaring er at jo mer du lytter til intuisjonen din, jo sterkere blir den og jo lettere blir det for hjelperne dine å lede deg i riktig retning. Den enkleste testen på hvorvidt du baserer valgene dine på intuisjon eller ikke, er å stille deg selv følgende spørsmål: Hva sier magefølelsen min om dette? Hverdagen vår programmerer oss til å spørre hodet til råds når vi skal ta et valg. Da baserer vi valget på det vi vet og rasjonalitet. Men spør vi magefølelsen, får vi det svaret vi føler er riktig, det svaret vi kanskje ikke kan forsvare rasjonelt sett, men som kjennes riktig. Venner man seg til å følge magefølelsen og gjøre det som føles rett, vil også følelsen som guider oss bli sterkere og tydeligere. Og valgene våre vil føles mye mer rett.

Mange som har jobbet med dette over en tid, forteller at de begynner å føle seg mye mer hele og kjenner en større ro over de valgene de tar. Mange opplever også at de da i større grad opplever at muligheter dukker opp som forsterker følelsen av at de tok riktig valg.

Det er også så enkelt som at denne intuisjonen er grunnlaget for alt jeg gjør, som healing, mediumskap og synsk arbeide. Alt begynner med å styrke og lytte til intuisjonen.

Så, hvor begynner man med å styrke intuisjonen sin? Jo, det er faktisk så enkelt som at man konsekvent bruker magefølelsen. Så dersom du ønsker å jobbe med intuisjonen din, skal du over den neste uken prøve å basere valgene dine KUN på magefølelse. Alt fra de små valgene (skal jeg ha mørke eller lyse sokker på meg i dag?) til de større (skal jeg ta denne jobben eller ikke?) skal avgjøres ved å følge følelsene. Hva føler du er rett for deg? Hva forteller magefølelsen din deg om denne situasjonen?

Det kan være vanskelig, men det kan også vøre befriende og gøy! Lykke til!

I begravelse med et medium

Innimellom gir livet med en healer noen litt uvanlige opplevelser. Familien vår opplever stadig litt underlige dimensjoner av hverdagslige ting, og situasjoner der far plutselig har en helt annet opplevelse enn resten av gjengen.

Noe av det rareste, var kanskje første gang Eva og jeg gikk sammen i en begravelse. For meg er begravelser veldig spesielle opplevelser, og ikke udelt triste, men jeg tror ikke vi hadde snakket om dette før. Eva er sterkt involvert i det jeg driver med, men av en eller annen grunn hadde via altså ikke snakket om begravelser, og derfor så jeg at hun skvatt til da jeg lente meg over til henne og hvisket av avdøde sto like ved siden av henne. Eva så bokstavlig talt ut som om hun hadde sett et spøkelse, enda hun ikke ser noe av det jeg ser.

Den gangen var det et familiemedlem av Eva vi fulgte til graven, og de nærmeste fant stor trøst i å vite at deres kjære hadde vært der, hørt alle de fine tingene som ble satt og følt seg stolt over begravelsen sin. Men det er naturligvis ikke alle som vil være like åpne for slik innsikt midt i sorgen.

Det er som oftest veldig fint å se hvor stor pris den avdøde setter på begravelsen sin. Å se rommet fylles av dem man har satt pris på og delt livet med, høre de fine minnene de etterlatte vil bære med seg og se deres reaksjoner på din bortgang, er en mektig opplevelse. Dersom dødsfallet har vært plutselig og dramatisk, er det naturligvis noe vanskeligere også for den som har gått bort, men min erfaring er at de alltid kommer til begravelsen med god støtte fra den andre siden. Familie og venner som allerede er gått bort, tar seg av den avdøde og hjelper vedkommende å finne seg til rette på den andre siden. Og derfor er de også med i begravelsen.

Selvsagt er begravelser triste også for meg. Og det skal de være. Vi er der for å si farvel til noen på denne siden, og det skal være trist. Samtidig opplever jeg at den avdøde ALLTID er der. Og det er vel ikke så rart? Ville ikke du vært der, hvis du kunne? Og de kommer aldri alene. Uansett hvor full eller tom kirka er, er det alltid en masse folk på den andre sida der også. Og de er der for å støtte den avdøde. For den avdøde, er det også en trist dag. Han eller hun skal si ha det til oss som er igjen på denne sida, og det er de andre døde der for å støtte vedkommende i, men samtidig er det en feiring for dem, fordi vedkommende nå er kommet over til dem.

Begravelser er alltid høytidelige. Sorg er høytidelig og i tillegg til de som er direkte berørt av bortgangen, er det alle dem som er kommet for å vise sin respekt for dem som har mistet noen. Men likevel kommer det alltid noen element av humor også. Noen ganger kan dette føles upassende, men det er også den mest normale reaksjonen i verden. Minnene om den avdøde vil jo i de fleste tilfeller få deg til å le eller smile. Og når disse episodene oppstår, ler den avdøde med oss.

Mange etterlatte synes det er godt når begravelsen er over. Det er som om man setter et punktum ved begravelsen og etter den kan få lov til å gå litt videre. Akkurat likens er det på den andre siden. Den avdøde må også gjennom begravelsen si farvel. Det er vedkommendes avslutning på det jordiske livet og begynnelsen på en ny tilværelse uten kroppen. De som er med den avdøde på den andre siden, er der for å "bære" vedkommende gjennom begravelsen, men når den er overstått, blir det forventet at man går videre i sin nyt tilværelse.

Så neste gang du går i en begravelse, kan du ha dette i bakhodet. Og når du kjenner behov for å le: Le hjertelig, og vit at du ler MED den avdøde.