Mørkredd fange i en spøkelseshistorie

Folk spør meg ofte om det ikke er skummelt å være medium. Når man ser tv-programmer der medium er med, er det ofte skumle og skremmende hendelser de opplever eller undersøker, så jeg skjønner at folk antar dette er hverdagen for et medium. Men min hverdag er overhode ikke slik. Faktisk skal jeg tilstå at jeg alltid har vært litt mørkredd. Helt til jeg begynte å utvikle evnene mine som medium. Nå er jeg ikke lenger redd for mørket, for jeg vet hva som er der ute og da trenger ikke fantasien min løpe løpsk hver gang jeg føler hårene reise seg i nakken.

Likevel: Det er jo ikke alt man ser som er like hyggelig. Den absolutte majoriteten av de som dukker opp, vil bare si hei eller fortelle meg noe de vil at sine etterlatte skal vite. Men innimellom dukker det opp folk og beskjeder jeg godt kunne vært foruten.

En av de aller ekleste historiene skjedde for noen år siden. Vi hadde ikke bodd så lenge i Norge, kona mi var gravid og livet smilte egentlig på alle fronter, men støtt og stadig så jeg en blek ungjente som bare sto der og stirret på meg. Mens hun kikket på meg, så jeg tydelig at halve hodet hennes var slått i stykker. Når slike ting dukker opp uten at jeg har bedt om det, pleier jeg bare å sende dem vekk. Det er liksom ikke så greit å ha en slik energi vandrende rundt i huset sitt, så gang på gang ba jeg henne forsvinne. Som regel forsvant hun...

...men dukket opp igjen senere. Hun kunne dukke opp hjemme hos oss, ved siden av meg i bilen, eller plutselig stå utenfor og kikke inn gjennom vinduet. Og hun var ganske insisterende. Til slutt toppet det seg da hun dukket opp på soverommet vårt om kvelden og ikke ville gå. Jeg ble ganske irritert, men kona, som er hakket mer glad i en god historie enn meg, satte seg opp, skrudde på lyset og spurte hvorfor hun var der.

Da kom hele historien: Denne jenta hadde levd hele livet sitt ikke langt fra der vi da leide hus. Hun var en vakker jente, og viste meg seg selv i 12-13-årsdalderen. Familien til denne jenta var fattige, og begge foreldrene måtte derfor jobbe på gårdene rundt om når det trengtes, og da måtte jenta følge meg og trøye seg selv mens de jobbet. Dette var helt greit, bortsett fra på en gård, der det var en gutt hun tydelig var redd for. Denne gutten var nesten voksen i fysisk forstand, men mentalt fortsatt et barn. Gutten likte den unge jenta, og selv om hun forsøkte å holde seg godt unna ham, hadde han kommet over henne mens hun lekte ved veien en dag. Han hadde forsøkt å gjøre kur til henne, jenta avvist ham og plutselig smalt det!

I tydelige bilder, viser jenta meg hvordan den eldre gutten forsøker å holde henne fast, og når hun skriker på hjelp, plukker han opp en stein i veikanten og knuser hodet hennes med den.

Bildene er sterke og følelsene jeg får enorme. Mens jeg forsøker å fordøye dette, insisterer jenta på at historien ikke er over. Hun forteller at det aldri ble klart hva som skjedde med henne, men at noen visste. Noen dekket over for odelsgutten, og sendte henne med elva, slik at hun ble funnet et annet sted enn der hun døde. Med rå bitterhet, viser hun meg at odelsguten gikk fri, selv om han aldri ble funnet i stand til å ta over gården sin og måtte passes på resten av livet.

Dette var ikke kjekke bilder å få over netthinnene like før leggetid, men så fort hun har fortalt historien sin, trekker hun seg tilbake og sier at hun ikke skal plage meg mer. "Jeg ville bare at noen skulle vite at jeg ikke døde der de fant meg," er det siste hun sier til meg, før hun forsvinner. Og det stemmer godt over ens med de få andre opplevelsene jeg har hatt av liknende art. De som har fortalt meg historien sin på denne måten, vil alltid at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Ikke fordi vi kan gjøre noe til eller ifra mht den eventuelle gjerningsmannen, men fordi de vil at noen skal vite hva som virkelig skjedde. Og det er vel ikke for mye forlangt, når man får et dramatisk endelikt? Så får man bare være fornøyd med at man ikke er mørkredd lenger ;-)

Skomakerens barn og brukne ribbein

For noen uker siden hadde jeg en liten ulykke på isen og brakk noen ribbein. Det vil si: Jeg har ikke falt eller noe slik, men plutselig fikk jeg voldsomme smerter, vanskelig for å puste og ble sendt på sykehuset for røntgen. Bildene viste tydelig at tre ribbein som har vært brukket tidligere har sprukket og nå er i ganske dårlig stand. Altså ble det noen dager med lite aktivitet og mye smertestillende. Midt i denne situasjonen møter vi på noen og følgende scene utspiller seg etter at jeg har fortalt hva som feiler meg:

 -Men det er vel ikke noe problem, du kan jo bare heale deg selv, humrer vennen min selvsikkert.

-Ja, Simon, ler fruen min ertende. -Hvorfor tar du ikke bare å healer deg selv?

Eva vet utmerket godt at jeg sjelden healer meg selv, og jeg blir litt svar skyldig.

-Nei, altså, jo, jeg kan jo det, begynner jeg, og kjenner at dette ikke høres veldig lovende ut. -Det er bare det at det er så vanskelig å sitte stille og konsentrere seg om healinga når jeg er både healer og pasient.

Jeg ser i øynene på både vennen min og Eva at de ikke skjønner hva jeg snakker om. Så jeg fortsetter med å forklare at jeg synes det er litt flaut å sette meg ned å heale meg selv. Spesielt i hverdagen vår, som er ganske hektisk og preget av barna og alle deres aktiviteter. Jeg liker ikke å føle meg som en svevende hippie, konkluderer jeg. Heldigvis beveger samtalen seg over på andre ting, og jeg glemmer hele temaet.

Men min bedre halvdel har ikke tenkt å slippe temaet. Hun har hukommelse som ville gjort en elefant misunnelig, og slipper ikke en tråd før hun føler hun har fått et svar hun kan leve med. Så i bilen på vei hjem, tar hun det opp igjen.

-Hvorfor er du den siste som foreslår at du kan bruke healing til å hjelpe når noen hos oss er syke?

Jeg grubler lenge, for det stemmer at det stort sett er Eva som maser for å få meg til å heale noen i familien vår. Jeg foreslår det aldri selv. Hvorfor er det slik?  Ingen av oss er glade i å ta medikamenter, og selv om vi har veldig lite sykdom i huset, er det jo ting jeg kan hjelpe dem med innimellom.

-Jeg kommer bare ikke på det, konkluderer jeg til slutt.

-Ok. Da er det som med skomakerens barn, da, sier Eva og overrasker meg med å kjøpe forklaringa på første forsøk. Jeg ser litt spørrende på henne, så hun utdyper. -Det sies at skomakerens barn alltid har dårlige sko. Jeg vokste opp som datter av en elektriker, og det elektriske var alltid det siste som ble fikset hjemme hos oss.

Så da er det kanskje slik, at det man jobber med, er ikke det første man kaster seg over på hjemmebane. Og healerens barn må mase for å få healing. Jammen bra de har god helse ;-)

Møt Genesis -stallens lille/store koseklump

I serien der vi presenterer familiens firbeinte venner, er vi i dag kommet til Genesis, mors lille, store øyensten. Genesis er født i vårt eie, og er et ekte kjærlighetsbarn (også kjent som resultat av en tjuvparring). Med en langbeint varmblodstraver til mamma og en svær muskelbunt av en kaldblodstraver til pappa, var det aldri noen tvil om at Genesis ville bli en stor kar, men som toåring er han allerede en flott og høyreist herre.

Fordelen med å eie en hest fra fødselen av, er han i alle fall er godt vant med oss og våre vaner. Allerede i løpet av hans første levetime, var Eva inne i boksen og hjalp ham på beina. Siden han var litt svak etter fødselen, hjalp vi ham til å få i seg den viktige råmelka med en av barnas tåteflasker, og siden har Genesis vært helt ok med all håndtering. Fra første stund har han fint latt seg leie av både voksne og barn og det finnes ikke en mer sosial skapning under månen!

Hvordan Genesis blir seende ut som voksen, er vi ikke sikre på enda. Han vokser fortsatt mye, og ser ut som en typisk unghest for øyeblikket. Men det som er tydelig, er at han har fått det gode lynnet til begge foreldrene. Genesis er rolig, snill og tillitsfull, skjønner når han må være forsiktig fordi det er små mennesker rundt ham og er med på alt du ber ham om. Det var en og annen som hevet et øyenbryn når vi lot seksåringen vår leie ham som halvannet år gammel hingst rundt omkring, men Genesis elsker folk og er veldig trygg på det som skjer rundt ham. Men han er ikke kjapp.

Nå er vi godt i gang med å forberede ham på innridning. Genesis er allerede godt vant til å gå med sal på, han er tømmekjørt mye, men er litt redd vogna, så vi tar det med ro med den biten. Det er imidlertid ingen tvil om at dette blir en herlig hest å ri på, så mamma'n i huset teller ned hver dag til hun kan sette seg på den lille gullklumpen sin.


Når jeg snakker med Genesis, er det første som faller meg inn at denne fyren er "dum og deilig". Han liker alle og alle liker ham. Han er litt som quarterbacken i en amerikansk high School-film: Han er kjekk, velbygd og rask, men ikke skapt for akademiske utfordringer. Tenkingen overlater vi til andre! Han har ingen store tanker om tilværelsen sin: Alt han kjenner til er et liv med omsorg og mat og lek, og det er det han liker. Han har ingen bekymringer! De andre hestene liker ham, han liker dem og livet er en lek. Han vet at Timon setter ham høyt, og synes det er helt naturlig. "Bare se på meg! Jeg har lange bein og er en stilig fyr, selvsagt vil han være kompisen min!".

Å lære Genesis ting, vil ta litt tid, for han er ingen hjernekirurg. Ting må gjentas og gjentas og gjentas til det sitter, og likevel kan han bli forundret over det vi ber ham om. Så her kan vi bli nødt til å vise tålmodighet. Han er en type som vil like rideturer. I sitt eget hode ser han seg selv som en potensiell dressurhest også, men det kjennes som om han mangler hjernekapasitet og koordinasjon til det. Det er nok mer det at han liker tanken på at folk ser på ham. Det eneste jeg plukker opp som en fysisk utfordring for ham, er han trenger å bygge muskler, ellers vil kroppen hans virke ubalansert.

Framover skal vi følge arbeidet med Mr Dum & Deilig på bloggen :-)

Jobbe med hjelperne: Stol på intuisjonen!

Mange av dem som skriver til oss, er ute etter tips til hvordan de kan jobbe med hjelperne sine eller finne ut hvem hjelperne er. Siden dette er noe som ser ut til å oppta mange, har jeg lovet å skrive en serie bloggposter om dette temaet. Disse postene kan leses, som alle andre, bare fordi temaet er interessant, eller man kan velge å jobbe med tingene vi foreslår her, og ta det som et lite kurs i egenutvikling. Det er helt opp til hver enkelt!


Noe av det første vi gjør på alle kursene mine, er å jobbe med intuisjonen vår!

Intuisjon har et urettferdig dårlig rykte, og blir ofte avfeid som ubegrunnede følelser, men det er også voksende akademisk aksept for at det vi kaller intuisjon er basert på oppsamlet informasjon som det ubevisste har samlet seg opp. Uansett: Dette er det beste stedet å begynne hvis man vil utvikle sin egen evne til å kommunisere med den andre siden, synske evner eller kommunisere med åndelige hjelpere.

Alle har kjent på sin egen intuisjon på ulike tidspunkt. Noen følger den mer enn andre, men min erfaring er at jo mer du lytter til intuisjonen din, jo sterkere blir den og jo lettere blir det for hjelperne dine å lede deg i riktig retning. Den enkleste testen på hvorvidt du baserer valgene dine på intuisjon eller ikke, er å stille deg selv følgende spørsmål: Hva sier magefølelsen min om dette? Hverdagen vår programmerer oss til å spørre hodet til råds når vi skal ta et valg. Da baserer vi valget på det vi vet og rasjonalitet. Men spør vi magefølelsen, får vi det svaret vi føler er riktig, det svaret vi kanskje ikke kan forsvare rasjonelt sett, men som kjennes riktig. Venner man seg til å følge magefølelsen og gjøre det som føles rett, vil også følelsen som guider oss bli sterkere og tydeligere. Og valgene våre vil føles mye mer rett.

Mange som har jobbet med dette over en tid, forteller at de begynner å føle seg mye mer hele og kjenner en større ro over de valgene de tar. Mange opplever også at de da i større grad opplever at muligheter dukker opp som forsterker følelsen av at de tok riktig valg.

Det er også så enkelt som at denne intuisjonen er grunnlaget for alt jeg gjør, som healing, mediumskap og synsk arbeide. Alt begynner med å styrke og lytte til intuisjonen.

Så, hvor begynner man med å styrke intuisjonen sin? Jo, det er faktisk så enkelt som at man konsekvent bruker magefølelsen. Så dersom du ønsker å jobbe med intuisjonen din, skal du over den neste uken prøve å basere valgene dine KUN på magefølelse. Alt fra de små valgene (skal jeg ha mørke eller lyse sokker på meg i dag?) til de større (skal jeg ta denne jobben eller ikke?) skal avgjøres ved å følge følelsene. Hva føler du er rett for deg? Hva forteller magefølelsen din deg om denne situasjonen?

Det kan være vanskelig, men det kan også vøre befriende og gøy! Lykke til!