Vær lykkelig på ferja!

Denne uka gjorde vi en Reading som fikk meg til å tenke på noe som jeg lenge har ment å skrive om. I denne readingen var det en gjennomgående lykkelig og energisk tone, og mot slutten av readinga ble det klart at litt av grunnen til at mottakeren var så lykkelig og hadde så mye å se fram til, er at vedkommende har lært seg å sette pris på selv de små tingene i hverdagen og kjenne på lykken de gir.

Jeg vet det er en klisjé å sette pris på de små tingene i hverdagen, og at mindfullness skyller som en tsunami over hele verden, men personlig får jeg milde brekninger av hele ordet mindfullness og alle flosklene som kommer med det. Likevel er det så enkelt som at man kan velge å være lykkelig, og man kan velge å kjenne på den lykken man har, hver dag, hvert eneste øyeblikk. Det handler bare om å stoppe opp og lukte på blomstrene.

Ofte sier kunder til meg at de skal nyte livet når barna har flyttet hjemmefra, når de blir pensjonister eller når et eller annet er gjort eller overstått. Det gjør meg usigelig trist, for ingen av oss vet hva morgendagen bringer, eller om den kommer i det hele tatt. Det eneste vi vet og har, er det vi har her og nå. Så å ikke nyte det øyeblikket som er akkurat her akkurat nå, er bortkastet. Uansett hvor travelt man måtte ha det, eller hvor tøft livet er, er det også all verdens muligheter til å nyte det som er godt.

La meg gi et eksempel: Å nyte øyeblikket, handler om å nettopp stoppe opp, legge ned telefonen, sette jobbtankene på vent og bare være i øyeblikket. Hvis du for eksempel må ta ferja på veien til jobb: Kom deg opp og ut på dekk, kjenn på vinden, se på naturen, lukt den salte sjøen! Det spiller ingen rolle om det strålende sol eller isende kaldt. Uansett er det en opplevelse! Gi deg selv rom til å føle på den.

Eller når småbarnslivet er på sitt mest hektiske, huset ser ut som en krigssone og barna holder på å drepe hverandre, men du har laget deg en perfekt kopp kaffe. Det å unne seg å sette seg ned med den kaffekoppen mens den holder perfekt temperatur, lukke øynene og bare kjenne på smaken, mens livet raser rundt deg. Og midt i kaoset kjenne på hvor heldig du er, som er omgitt av liv og røre, kjærlighet og energi.

Situasjonene er utallige, og hver enkelt må finne sine lommer der det er mulig å kjenne på lykken. Men poenget er at lykke ikke er noe man får eller oppnår, det er noe man velger. Livet byr på mye rart, men de som er genuint lykkelige, er de som velger å være det. De som velger å ta inn alt som byr seg av gode øyeblikk, står 100% i dem og gir slipp på det de ikke kan styre. Mye er utenfor vår kontroll, men ALLE kan velge å være lykkelig, enten det er over en kaffekopp, på ridetur i skogen eller rett og slett på ferja hjem fra jobb.

Kolikkdrama på en søndagskveld

Kolikk er mange hesteeieres store frykt, og på søndag var det vår tur til å oppleve dette med en av hestene våre. Vi hadde hatt en fin dag i stallen, i strålende sol, vært ute på en liten skrittetur og kost oss med å se dyra leke på beitet tidligere på dagen, men på kvelden kom telefonen: Evas lille øyensten Genesis var blitt syk!

Det var da hestene skulle inn til kvelds at det ble klart at Genesis ikke var i form. Som de fleste hengslete toåringer er han over snittet ivrig på mat, men denne kvelden kom han inn uten å spise noe, la seg ned i boksen og forsøkte å rulle seg. Heldigvis reagerte de som tok ham inn fort, og både vi og veterinæren ble varslet.

Genesis er Evas lille øyensten. Vi har eid ham helt siden han ble født, og fra første møte, mindre enn en time etter at han ble født, har Eva vært klar på at dette er hennes hest. Vi har sosialisert og trent ham slik vi vil ha ham og det er ingen tvil om at Genesis er et familiemedlem. Så da telefonen kom om at han viste tegn på kolikk, var matmor Eva kjapp i vendingene. Vi kom oss til stallen i en fart, og der var Genesis allerede i gang med å bli skrittet rundt, godt innpakket i dekken. Det tok ikke mer enn et kjapt blikk på gullet for å være klar over at han ikke hadde det godt.

Veterinæren på vakt konstaterte at det nok dreide seg om en mild kolikk, ga smertestillende og beordret skritting og ingen mat til han ble seg selv igjen. Mer fikk hun ikke gjort, for den godeste Genesis ville ikke svelge slangen hun skulle undersøke ham med til tross for beroligende midler.

Så da sto vi der... i bitende kulde, på søndags kveld, og hadde x antall timer med skritting av syk hest foran oss. Så fort dyrlegen var dratt, snudde Eva seg til meg: "Fyr opp labbene, cowboy, for dette kan ta tid!". Nå jobber jeg MYE med kolikk på spedbarn, men med hester har jeg ikke like mye erfaring. Vi er alltid nøye med at folk ikke skal velge oss over ordinær medisinsk behandling, så akutte ting blir det mindre av, men jeg har vært borti det. Eva har imidlertid klokketro til at jeg kan fikse det meste, og det var tydelig at hun ikke skulle stå der og se på at hestegullet hennes hadde det vondt uten å gjøre noe.

fersk potetmos!

Så da var det bare å fyre opp nevene mens hesten fortsatt var groggy av det beroligende veterinæren hadde gitt ham, og se hva jeg kunne gjøre. Jeg merket med en gang at han hadde sterke magekramper og spente beina og magen for å stå imot krampene. Han likte ikke at vi rørte ham, heller, så jeg var glad for at han fortsatt var sløvet av legemidler. Jeg behandlet ham litt som jeg gjør med babyer som har kolikk, med den forskjellen at Genesis tydelig ikke hadde noen "twist" på tarmene sine, slik babyer ofte har. Derimot var han så anspent at han ikke greide å la kroppen bli bedre. Derfor healet jeg med to intensjoner: Å få ham til å slappe av og å få systemet hans til å jobbe mer og fortere. Healing virker fort på dyr, uansett størrelse, og de gir klare beskjeder når de har fått nok. Så vi gjorde tre runder med healing, avbrutt av små skritteturer.

fersk hestepotet!

Etter dette var Genesis blitt roligere, mer som seg selv og veldig trøtt. Healing gjør både folk og dyr trøtte, og nå var han drittlei av å gå rundt på ridebanen uten mål og mening. Magen hans var fortsatt oppblåst, men det ble tydelig at vi ikke kunne gjøre mer for ham der og da og han ville aller helst at vi lot ham være i fred. Så da det nærmet seg midnatt, lot vi ham få hvile i fred.

Neste morgen var det en redusert, men glad hest som møtte oss. Genesis hadde bæsjet litt, magen var mindre oppblåst og han var desperat etter mat. Selvsagt skal ikke hesten spise mye de første dagene etter kolikk, men aldri har en liten neve høy vært mer kjærkommen enn for unge Genesis denne morgenen!

Snart to døgn etter dramaet, kan vi med lettelse fastslå at Genesis er sitt gamle jeg og at det gikk bra også denne gangen. Og takk og lov for det.